The Egyptians are fond of procedures, the purpose of which seem, at times, both opaque and arbitrary. The indignities a visitors will be subjected to upon arrival are as numerous as they are diverse.

Immediately after disembarking, a large bushy mustache, attached to a brusque-looking little human, demanded to know if I really intended for Cairo to be my final destination – or if it wouldn’t, perhaps, be better if I went somewhere else.

My verbal assurance that Cairo was, indeed, where I wanted to go, was waved aside as inconsequential, and the Mustache proceeded to demanded that I produce my boarding card. This was a document that at this stage of my journey was long forgotten, and I had to rummage around quite a bit to find it. The Mustache, having cast the most cursory of glances at the wrinkled slip of paper, waved me onwards, and I could hobble on to the next obstacle.

Third party commerce operated with surprising alacrity even in the parts of the airport that are normally restricted to travelers, air crew and staff. It followed that a steady flow of underhand business proposals and unsolicited advise bombarded me as I labored my way through the airport.

I needed to acquire a visa, and found myself a promising queue of like-minded fellow travelers.

It was the wrong one.

Aside from gross negligence on the part of whoever planned this atrocity, the only reason I could conceive for the location of the visa counter, relative to the passport line, was the sadistic pleasure a perverse individual could derive from seeing visitors waste half an hour of their precious lives in the wrong queue.

Having provided such pleasure, and, having at length acquired my visa, I returned to the passport line. This time, i was allowed through, but I still had to produce my passport a couple of more times to satisfy the inquisitive curiosity of further uniformed officials, who drifted around, brimming with authority.

Having become reunited with my luggage at the carousel, I was confronted by a singular glorious unibrow—a thing so dense and rich and commanding it would have brought a tear to Frida Kahlos eye. A voice emerging from underneath it now demanded that I produce both the battle-worn tag attached to my suitcase as well as the luggage receipt. If it was my intention to leave the airport together with my suitcase, I must prove, beyond reasonable doubt, that the two of us were in a committed relationship.

That could have gone some way in justifying why we are always issued a luggage receipt, despite it almost never being of any use. At least, it could have, if the Unibrow had compared the two. As it was, he only verified that I had one of each, if from the same trip, the same airline or the same mode of transport was outside his field of interest.

In defiance of conventional logic, I was prompted for the exact same information again by a second official, before finally arriving at a checkpoint where I needed to send my suitcase through an x-ray machine.

A gate beyond lay the arrivals hall.

Here it became apparent that what I had mistaken for a proliferation of free trade inside the restricted area was, in fact, just a minuscule fraction, that had broken off from the main body of commerce that lived in the arrivals area, where a sizable proportion of the Egyptian population stood ready to pounce.

Through a din of shouting and a confusion of extended limbs, signs and clipboards I somehow cleared my way into the backseat of a town car that I without malice assessed to be very near the sunset of its life’s day.

An early morning drive to Giza

However hardened the aeronautical bureaucracy had made me, Cairo remained something entirely special in my mind that I could not easily dismiss.

Like the Acropolis of Athens, the Colosseum of Rome, the Great Wall of China and the Macchu Picchu of the Andes, it is a place that lives rent-free in my sub-conscious and seeing it for the first time, was as if a meeting an old friend.

The very notion of Cairo evokes images of the gold and blue funerary mask of Tutankhamun, the mysterious Rosetta Stone and the famed bust of Nefertiti, Only one of which still resides in Cairo.

When it comes to Egyptian artifacts — Cairo is second only to London (the British Museum), Berlin (the Neues Museum), Paris (the Louvre), New York (Metropolitan Museum) and Turin (Muzeo Egizio). This owes to the fact that early visitors did not heed the ‘take nothing but photos, leave nothing but footprints’ adage that is so popular in present-day tourist signage.

In defense of the long-fingered archaeologist of yesteryear, a position rarely taken and generally unprofitable, it could be argued that his contemporary Egyptian had but little interest in preservation of his heritage. Much, therefore, that would otherwise have been lost has been secured for posterity through the expedient of foreign interference. Whether that justifies holding on to the spoils hundred years later, in what is considered a more enlightened age, sounds doubtful but is not for me to cast judgement on.

As the car rolled on, we crossed a river. This river was the Nile. In its stately progress toward the Mediterranean, it cuts straight through the metropolitan area of Cairo, separating central, downtown Cairo from Giza on its western bank.

The ancient Greeks, on whose undisputed excellence we lean whenever we heap praise on the worlds democratic institutions, held the firm conviction that the Nile was the only river in the world that flowed from south to north. This opinion, in light of more recent geographical studies, serves as a gentle reminder that just because a civilization has produced a good idea it does not follow that they are incapable of also producing a bad one.

The ancient Greeks held many beliefs, not all of them models for replication. To antagonise just over half of the worlds population, they for an example also held that woman, irrational, emotional and way too susceptible to her physical appetites, ought to limit her highest ambition to domestic pursuits such as supervising slaves, weaving cloth and producing male heirs onto which familial estates and civic status could be propagated.

The ideal woman, in the words of the historian Thucydides, was she of whom ‘there is least talk among men, whether in praise or blame’. The Greek democracy to which we allude so lovingly was, indeed, participatory, but only for a narrow body of free adult male citizens; women and a host of other, lesser groups were firmly excluded. This, I think, serves as a further reminder that not all aspects of what is broadly considered to be a good idea, need by necessity be good.

In ancient Egypt, things were different. Women, at least those of any societal standing, enjoyed a legal and economic status that was, by the standards of the time bewilderingly enlightened. An Egyptian woman could own, buy, and sell property in her own name. She could initiate divorce and be entitled to a substantial portion of the marital assets. She could bear witness in court, serve on a jury, and enter into legal contracts. In the realm of commerce, she could manage a business, and in religion, she could become a priestess.

Most famously, of course, she could rule as pharaoh, which is why the names of Hatshepsut, Nefertiti and Cleopatra are so well-know to us. That, and the fact that during a period that lasted for more than 3000 years there were no more than a handfull of female pharaohs, lending them the advantage of standing out in history.

Today, the tables have turned somewhat, albeit the Egyptian woman has a strong character and isn’t likely to let herself be subdued by her fellow man.

But I digress.

To return to the Nile, in my minds eye it was a place where simple yet elegant felluccas brandished their pointy sails while the odd dahabiya provided the ideal setting for british gentry and Belgian detectives to in turn commit and solve murder mysteries.

It would all happen on a still-floating river lined by sandy shallows on which lazy crocodiles slumbered in the sun, sheltered by steep river banks and low sandy hills , interrupted only by the odd palm grove or ancient temple.

This is, however, far removed from how the Nile looks on its leg through Cairo.

THE Pyramids

There are pyramids many places in the world

My late countryman Thor Heyerdahl, one of few Norwegians to put his money where his mouth was, did in the later stages of his life see pyramids more or less wherever he looked.

While greater theoreticians and lesser practitioners sought to diminish Mr Heyerdahl’s findings, I do not have the time of day for their opposition. While some of Heyerdahl’s discoveries may have had an element of wishfulness to them, there is little reason to doubt that the architectural principle of the pyramid was widespread.

Still, there is only one place in the world that is recognized merely as THE pyramids. Any other pyramids will need to qualify themselves by the addition of a geographical name or some similar denomination.

The smallholder spirit of my ancestors dated back some 800 years. The unyielding certainty that winter, a failed harvest or some other calamity at any time could strike, had implanted in my lineage a tendency to save wherever saving was possible. I had therefore booked a hotel whose price, star rating and review score were all three in the very lowest end of their ranges.

The hotel was, by the look of it, a new building. So new, in fact, that I suspected parts of it still to be under construction. It also seemed as if its owners ancestors may have had much in common with my own. Every expense had been spared, every corner cut. This included the lack of an elevator. which at first earshot makes me sound entitled and lazy, but that is because I haven’t told you how many floors the hotel had or what sort of luggage I was travelling with.

So, there you have it for making rash judgments.

As it happened, I was upgraded to a penthouse. Not a big, intuitive, easy to recognize penthouse, but a penthouse that with a stretch of the imagination was entitled to the classification on the strength of sitting on top of the building. Its size suggested that it may not have been intended for human habitation, a bag of cement in a corner further suggested that whatever the intent, renting it out had been a premature decision.

Still, drawing the curtains on a Giza sky that now was showing clear signs of the approaching dawn, to my considerable surprise, revealed an indisputable first class view of the real deal. There, just in front of me, the Sphinx rested at the at the foot of a hill crested by three majestic pyramids and some smaller rubble off to the left.

I was elated by this surprise – but not sufficiently so as to counteract my body’s demand for rest, and I resigned to my bed for what little remained of the night.

Going in

Breakfast was served on the roof terrace with an abandon for weather that signaled an absolute and unshakable conviction that precipitation of any kind would be an impossibility. This would not impress any desert-dweller, but to someone like me, from Western Norway where we endure more than 300 days of annual rainfall, it seemed like an overt display of optimism.

Breakfast was north-African style with freshly baked bread, honey. orange juice and piping hot, slightly muddy coffee .

It was a clear day, as far as cloud cover was concerned, but on the Giza side, the sky was hazy for reasons that I suspected of being connected to desert dust being whipped up in the air. On the Cairo side, pollution lay like a heavy lid on the city.

The Pyramids are one of the wonders of the ancient world. The sheer volume of commerce near the entrance to the Necropolis of Giza where the Pyramids are located, could well be a wonder of the modern one.

It was impressive more for its eagerness and tenacity than it was for its efficiency, and consisted of three consecutive waves of attack on any prospective visitor.

The first onslaught consisted of souvenir sellers whose main hope of income by necessity had to be from people leaving the park. They did, however, show no sign of discriminating against those entering. Souvenirs of any description were available here with no geographical or topical relationship to the pyramids, except, perhaps, for them all having been manufactured by indentured labor.

After the souvenir sellers came the guides.

Against all evidence to the contrary, each prospective guide told me that it was a very poor experience and irresponsible, verging on the extreme, to try and see the pyramids, lest I do it in his company.

He shed doubt whether I would in fact even see all the pyramids without his aid – and pointed helpfully to the greatest pyramid, as if to illustrate his point. He was not an altruistic man, though, and he made it clear that he alone, among his brethren, would be a safe companion for me.

The others, he said, were all people of low morals who would be sure to feed me lies and render my visit to the great pyramids a lifetime disappointment that only years of therapy could help me contend with..

With unparallelled difficulty, I succeeded in shaking off the guides, too.

The final wave consisted of the transport providers. They also aspired to guide me, but from the vantage point of a camel back.

I exchanged many an anxious glance with camels whose owners’ enthusiasm for my custom by far exceeded that of their animals. I could see the grateful look in the camels’ eyes as I politely, but firmly, turned down one offer after another.

Eventually, all attempts at getting at my purse subsided. It was understood that I was a poor prospect and of but little economic significance, and attentions were directed to more promising victims.

The views were truly splendid and the scale of the pyramids defied expectation and belief.

It was possible for a limited number of people to go inside the Great Pyramid and I had, at some expense, procured a slip of paper that entitled me to this privilege.

I had spent time in underground structures before. Namely in the 15-storey underground dwellings in Cappadocia in Turkey. There I had learned that while I wasn’t suffering from full-blown claustrophobia, I could feel the presence of a thing with much the same shape and size within the confines of my generously sized belly.

I did, therefore, not spend much time inside. A glimpse of the tunnel was enough before I backed out again. The interior of the pyramid was better for the short than the long; it was better for the narrow than the wide; and it was altogether unsuitable for such as who answered to both those descriptions. On the balance, I dismissed the interior of the pyramid as being better for the dead than for the living

The pyramids sit on the edge of the Giza plateau, and behind them, that is to say to the west of them, the land flattens to a gentle slope. I rounded the great pyramid and walked around the site. I enjoyed the unusual feeling of being very very small, the more familiar feeling of being steeped in history, and, crucially, the comfortable feeling of being in the shadow of each and every one of the pyramids, the sun now performing at the top of its game.

While there must by necessity have been at least one British archaeologist who had contemplated moving a pyramid back to England, it was easy to see why he had settled on robbing Egypt of all its movable property instead.

The smaller pyramids were called the Queens pyramids, implying that while woman may well have had her rights, they were nonetheless relative to that of man proper, whose rights were ‘righter’ still.

On the southern fringe of the site, a valley in the sand is lined by a tall dune that provides an excellent vantage point for looking back at the pyramids and it was here that I now headed to see if I could put my camera to work. That done, I was satisfied that I had seen the pyramids and resolved to brave the assaulting forces of market economy again, in retreating to my hotel.

Evening lights

I knew but little of history, but almost everything there was to know about about James Bond. For that reason, I knew that the Pyramids were not only a diurnal attraction but also a nocturnal one.

Jaws had ventured in here during a nighttime spectacle on the heels of some sinister-looking, double-dealing little Egyptian, and had emerged alone, wiping his mouth on his sleeve for theatrical effect.

My research had indicated that at least part of this spectacle took place every night; a sound and light show using the pyramids themselves as canvas for projection.

My hotel, which I shall not name lest I be accused of advertising, possessed a roof terrace, and it was from that, firmly seated on a plastic chair that despaired under my weight, that I planned to take in that nights’ spectacular light show.

I had, by this time, reconciled myself to most of the hotel’s many eccentricities, one of which was that while the hotel itself was short of nearly every imaginable comfort and amenity, the staff was all eager to set off on errands to procure stuff from the neighborhood — in exchange for a modest overhead. I had a young man in the hotels service procure me a water pipe, something that he reappeared with so quickly that I was outright startled.

As I puffed on my water pipe, cherishing its gurgling response, the show began with a great crackle from a hidden loudspeaker, followed by a voice of godlike resonance and portentous slowness. It narrated, in a tone of profound and unshakable certainty, the history of the pharaohs, while colored lights played across the stone faces of the pyramids.

The Sphinx was bathed in a lurid purple, then an anxious green, while the voice boomed on about cosmic alignments and eternal legacies. It was, in its way, magnificent. While I sat there puffing smoke, I thought that the ancients, for all their obsession with the afterlife, could never have imagined that their final resting places would one day serve as a backdrop for such a garish and vulgar display.

Still, the pyramids, having endured millennia of plunder, as well as several conquests, would doubtless endure this too – I took a final, meditative pull on my water pipe, and concluded that my further thoughts, while many, did not add anything of value to the scene in front of me.

This text was written following a trip to Cairo in January 2019, only to be laid to rest for seven long years, before being rediscovered in my extensive collection of drafts.

Mitt møte med landbruket sine realitetar kom fyrst som dreng i Knute, noko som snart vart smerteleg klårt for både meg sjølv og gardbrukar Knut K. Fitje. Same kor godt eg tykkjer om meg sjølv er det vanskeleg å sjå at motivasjonen hans for å hyre meg dei påfølgjande åra kan ha kvilt på agronomiske vurderingar.

Snarare dreia det seg nok om at Knut K., til liks med engleskaren i Juleevangeliet næra eit ynskje om fred på jorda. Å vere dreng i Knute kravde nemleg tett og jamleg omgang med farbror til brukaren, Gunnar K. Fitje; ein mann med ei rekkje klåre og endelege syn som han delte generøst or, både når dei var etterspurde og elles. Dette hadde ført til ein del relativt korte karrierar for tidlegare drengar.

Til skilnad frå eit utplukk av forgjengarane mine, hadde eg lukkast med å føre ein fredeleg sameksistens både med styresmaktene og den andre faksjonen på garden.

Gunnar K. Fitje var om lag 85 år gamal på denne tida og kunne såleis med rettferd gjere krav på ein viss senioritet. Han svarte til fleire variantar av namnet sitt der dei vanlegaste i daglegtale var Knute-Gunnjen, Gunnjen eller han Gunnja. Eg heldt meg vesentleg til det siste.

Knut K. kunne gjennom blodsband tillate seg eit breiare repertoir, og på dagar då han Gunnja uttrykte syn som ikkje var foreinlege med småbruket og/eller samfunnet sine interesser, vart han frå tid til tid referert til som ‘Ayatollahen’ eller ‘mannen med ljåen’.

Det er forbausande kor mykje av det han Gunnja fortalde, formante og forkynte eg har hatt nytte av seinare i livet. Han var ein uvanleg kunnskapsrik og reflektert mann. Han ville likevel ikkje ha vore eit naturleg val, om ein skulle finne nokon til å de-eskalere ein konflikt.

Også Knut K. var ei rik kjelde til kunnskap. Men, på det tidspunktet denne forteljinga vart nedskriven, gjekk han framleis ikring i vegane – og det har aldri vore god skikk å snakke for fint om dei levande i Mardal Krins. Såleis kviler ikkje denne forteljinga på det punktet.

Det var ikkje mine eigne kvalitetar som gjorde til at eg og han Gunnja kom overeins. Dette hadde med arv og genetikk å gjere – nærare bestemt at eg var nedætta frå Anders P Fitje, ein samfunnsrefsar frå grannegarden som var støypt i mykje same skeia som han Gunnja.

Ingen av desse karane såg eigentleg at Nye Testamentet tilførte noko som ikkje allereie var handtert godt nok i Mosebøkene. Og om dei ikkje alltid var samde om verken kva som var problemet eller løysinga så fann dei båe stor glede i å påpeike at noko var gale.

Eg var også nedætta frå Asgjerd Bergheim som hadde drive med pelsdyr. Medan pelsdyroppdrett i dag er eit kapittel av norsk landbrukshistorie som samfunnet freistar å leggje lok på, var det ikkje alltid slik. Etter han Gunnja sitt syn var dette eit virke som skilde alminnelege folk frå skikkelege folk.

Til sist var eg son til Rasmus Bergheim, ein langtransportsjåfør som jamleg—til skilnad frå han Gunnja—kryssa kommunegrensa. Reising var ikkje så vanleg den gong som no; ein trengde ikkje ri baklengs gjennom Gobiørkenen på ein ikkje-binær kamel for å for å vekkje merksemd. Ein tur til austlandet kvar veke var nok til å hauste inntrykk frå ei verd som var mindre.

Knut K., eller ‘Knutta’, som han Gunnja kalla han, hadde uvanleg sterke gåver for diplomati. Såleis var det for det meste ei harmonisk oppleving å vere dreng i Knute, sjølv om ein aldri var langt unna minst ein sterk meiningsfront.

Han Gunnja var millionær etter den definisjonen vi nytta i Mardal Krins. Dels av di han hadde gjort det stort innan minkavl kring midten av førre århundredet, dels av di han hadde eitt uvanleg lågt forbruk.

Vadmålsbuksa hans var like god i Juli som i Januar – og lagerfrakken av blå beavernylon gjorde same nytten til kvardag som til fest. Båe gjorde same nytten på slutten av 80-talet som dei hadde gjort på byrjinga av 60-talet.

Medan Knut K. elles i grannsemda var rekna som ein heidersmann; ein av dei som i størst grad levde i tråd med intensjonane til Eidsvollsmennene, såg han Gunnja brorson sin som ein farleg radikalar. Ein som gjennom ukritisk modernisering var ute etter å velte den etablerte orden.

Medan han Gunnja svor til ein stuttorv han hadde ervt etter far sin, hadde Knut K. sett over styr femsifra pengebeløp på traktorar, forhaustar, tilhengarar, motorslåmaskiner og andre rekasjonære og subversive gardsreiskapar.

I ein svak augneblink, på 70-talet, hadde jamvel han Gunnja sjølv trødd inn i den industrielle alderen og kjøpt ein gardsreiskap. Dette var etter hans syn den einaste fleirfunksjonsmaskina nokon gardbrukar nokon gong ville kome til å trenge. Det var ein tohjuling med så mange tilkoplingsmoglegheiter, bruksområde og ekstrautstyr at det i dei fleste tilfella var snøggare å gjere kva det no enn var ein hadde trong for å gjere utan.

Desse fandenivoldske reiskapane til ‘Knutta’ kom likevel ikkje til overalt – såleis var det framleis ei nisje att for stuttorven. Knut K. visste at om freden skulle rå, ville det vere naudsynt fyrst å ta siloslåtten maskinelt på ei veke—for deretter å nytte tre veker på ljåslått og hesjing.

Han Gunnja mistenkte nok at brorsonen kunne ha rett i trongen for litt modernisering, men sidan den Luthersk-protestantiske kyrkja ikkje tilbaud nokon skriftestol var dette naturlegvis noko han aldri ville vedgå. Stort sett let han likevel missnøyen sin passere med litt lågmælt retorikk. Det vanlegaste var variantar over:

– ‘Hsss hss hss hs – tøske…’

Eller

– ‘Hsss hss hss hs – eg ville ikkje gjort di heilt so om eg hadde fått styrt…’

Han kombinerte desse små refleksjonane med å sjå på oss med eit blikk som sa at om vi alle måtte vere like innfor Gud, så var det annerleis med han Gunnja. Han kunne sjå våre lytar og manglar for det dei var—talrike og grove.

Dei ni boda

På eitt område var autoriteten hans absolutt, urokkeleg, uttømande, og kompromisslaus. Dette dreia seg om bryning av ljå.

Ein kvar som har freista å slå med ljå veit at dette er ein god del lettare om kniven er skarp. Folk som ikkje er kjende med dei ulike skulane av vanlære innan bryning, trur kanskje at det å skjerpe ein ljå er ei triviell oppgåve.

Det er det ikkje.

Sjølv om eg ikkje kan rekne meg mellom dei ortodokst rettbrynande, kjenner eg meg etter fjorten høy- og hoslåttar med intensiv instruksjon frå han Gunnja, kompetent til å rådgje på feltet. Som den konsulenten eg er, har eg nedteikna læra etter han Gunnja som ein ni-stegsmetodikk:

1. Skaff deg ei brok som er vid i livet. Svart eller gråsvart vadmål er best – men andre tjukke ullstoff kan gjere nytten.
2. Skaff deg bukseselar; bukselinningen lyt vere laus, eit belte vil vere i vegen.
3. Bruk stuttorven etter far din—eller helst bestefar din. Om slekta di ikkje har vore framsynt nok til å nedarve ein stuttorv—så finn deg ein stuttorv etter nokon andre sin far eller bestefar. Knivane som vert smidde ‘i dag’ er laga av dårleg stål og er for harde til at dei let seg skjerpe.
4. Hald orvet i 45 graders vinkel og skuv det innom bukselinningen langsmed høgre hofta til det stansar i buksebaken.
5. Hald kniven i brysthøgde med spissen vendt opp og mot deg. Stø baksida av kniven med venstre handa medan du held brynet i den høgre.
6. Brynet bør vere etter far din (sjå punkt 3)
7. Legg brynet flatt mot kniven og skrå det forsiktig slik at det dannar ein 15 graders vinkel til kniven. Det treng slett ikkje vere nøyaktig, både 14 og 16 grader er akseptabelt— større avvik vil derimot vere ei skam for deg sjølv og ætta du let etter deg.
8. Du skal til ei kvar tid bryne på tvers av egga i 90-graders vinkel til kniven — du må ikkje føre brynet langsetter egga.
9. Om du skulle kjenne trong for å væte brynet, la være. Om brynet skal vere vått av noko, skal det vere av blod som følgje av misslukka men velmeinte forsøk på å gjennomføre stega 1-8

I ein open men stille protest mot ‘ayatollahen’, spytta Knut K. samvitsfult på brynet før han drog det fram og attende langs egga. Eg hadde gjort det same i hans stad. Eg trur ljåen hans vart skarp den også.

Av omsyn til maktbalansen såg eg meg likevel nøydd til å følgje metodikken til han Gunnja. Det skal seiast, til hans forsvar, og ære, at ei skarpare egg enn ein kunne finne på stuttorven hans, har ikkje funnest i verda korkje før eller sidan.

Det same kan ikkje seiast om min stuttorv.

Det heiter å slå med ljå, sjølv om målet snarare er å skjære. I mitt tilfelle var feilnemninga svært så passande. Eg slo så mold og grasrøter dreiv ikring meg. Eg slo så det gneistra i rydningsrøysene. Eg slo så eg raudna i andletet. Eg slo så det hadde vore nett det same kva eg hadde slege og kva eg hadde slege med. Av skulle det – og av kom det.

Han Gunnja såg gjennom fingrane med dette, han var av den oppfatning at det var viktigare å bryne rett enn at kniven vart skarp—og han sette pris på det vonlause strevet mitt med å etterleve hans ideal.

I alle fall hende det at han såg på meg og sa – ‘Hsss hss hss hs‘ utan å skøyte på nokon av dei vanlegare nytta adjektiva sine. Ein gong trur eg til og med at han smilte medan eg brynte — men det kan ha vore heten.

Etterord, Knut K. Fitje til minne

I vår gjekk Knut K. Fitje bort.

Eg minnast han som ein mann med ei bugnande bassrøyst og ein velbrukt bunad; ein som hadde eit større djupn, ein breiare kunnskap og meir mangfaldige interesser enn eg kunne ha førestilt meg – og ein som eg hadde stor glede av å vere saman med og lærte uendeleg mykje frå.

Det er steinar lange ræser som i hugen min for alltid vil kalle fram minna etter min barndoms granne, mangeårige arbeidsgjevar — og frende.

Kvil i fred Knut.

I går ettermiddag, medan eg stod på Rema og reflekterte over kva grønsaker som best kunne tenkjast å stette ernæringstrongen gjennom julehøgtida, vart eg merksam på noko som rørte seg ute i periferisynet. Imot meg, vakker som ein vårdag, og etter det eg kunne sjå utygd av tida si tann, kom Ingrid Apalset.

Som ein kvar tilrekneleg Gloppar tenkte eg på eit ordskifte med Ingrid som ei oppleving svanger med glede. Men kva opplevinga enn måtte ha vore svanger med nedkom den i alle fall ikkje med glede… for Ingrid hadde førebudd ein annan liturgi denne dagen.

Ho kunne fortelje meg at i eit liv som fram til då hadde vore prega av velstand, progresjon og lukke hadde alt gått i hundane etter sist gong vi møttest – då eg med forsett, kaldt blod og under særs skjerpande omstende hadde gjeve henne COVID.

Denne vendinga i samtala var uventa.

Eg stotra fram noko om at eg ikkje hadde noko minne om eit slikt hendingsforløp. Eg skøytte også på at eg tykte det ikkje høyrdest heilt rimeleg ut at eg med overlegg, vitande vilje og kirurgisk presisjon skulle ha gått etter HENNE med sjukdomen min.

Det skulle eg visst IKKJE ha sagt – for då smalna augene hennar og ho gjorde det tydeleg at ho på si side ikkje fann det urimeleg i det heile teke.

Med eit tonefall som var fritt for nestekjærleik, men som hadde klare notar av syre, spurde ho om det var slik at eg gjekk ikring og trudde at eg var eit “godt menneske”? Om så var, kunne ho korrigere denne vrangførestelligna på staden!

Som tilfellet alt for ofte er kom eg ikkje på noko kraftfullt å seie som kunne stille meg sjølv i eit betre ljos. I staden stod eg der som ein skårfast dalasau og tok innover meg påtalemakta si prosedyre utan avbrot eller motsegn. Når Ingrid etterkvart hadde sett ord og tone til det vesentlege av kjenslene sine, avrunda ho med å seie at ho ikkje var betalt godt nok til å stå og snakke med slike som meg, og rusla vidare utan seremoni eller høgtid.

(Om du måtte innvende at dette ikkje høyrest HEILT ut som som orda eller gjerningane til DEN Ingrid Apalset DU kjenner, vil eg presisere at det som er skrive ovanfor er ein nøyaktig reproduksjon av den sentrale bodskapen hennar – i ÅND om ikkje naudsynlegvis i BOKSTAV.)

Til skilnad frå Katolikkane som kan få tilgjevnad for ugjerningane sine langsmed, lyt vi Lutherianarar forvalte porteføljen gjennom heile livet. Etter eit halvt århundre som syndar kan søvnen min knappast karakteriserast som verken rein eller skuldlaus. Men… mellom dei talrike menneska eg har gjort urett oppgjennom åra trudde eg IKKJE at Ingrid Apaleset skulle tårne høgst og fremst.

Dette plaga meg – og utover ettermiddagen klarte eg ikkje å sleppe tanken på at det var noko ved dette dette som ikkje verka heilt rett.

Etter å ha fylgt tråden attende i tid kom eg til at skuldinga må vere knytt til Jula 2021.

Den jula var meir enn to tusen Glopparar vekselvis butikkgåande, sengeliggjande, kinogåande og juletrefestdeltakande med den aktuelle sjukdomen. Medan eg hadde site pandemifast i Belgia i 18 månader med portforbod og kohortavgrensingar, agerte Glopparane for alle praktiske føremål som om sykja ikkje fanst.

Rett skal vere rett; eg VAR sofabunden eit par dagar den Jula – men utan at det på noko tidspunkt var stilt nokon diagnose. Likevel var det EG, mellom desse 2000 som var peika ut som den uomtvistelege rota til alt som hadde gått gale i livet til Ingrid i tida etterpå; ikkje det at det såg ut til at mykje hadde gått gale med henne – men det fann eg det klokast å ikkje poengtere under omstenda.

Medan eg gjekk og grunna på dette kom eg på ein detalj Ingrid hadde supplert i ei innskoten relativ undersetning, men som eg ikkje hadde teke innover meg før: ho sa at “Harald Slettvoll” hadde fortalt henne dette.

– “Harald Slettvoll”, tenkte eg. Hm.

Kunne det vere “Harald Slettvoll”, den framståande eksperten på smittsame sjukdomar ho refererte til? Eit raskt søk på Google synte at det ikkje fanst nokon slik Slettvoll der ute og at det såleis lite truleg var han.

– “Harald Slettvoll”, tenkte eg att. “Eg kjenner då verkeleg ein slik ein, men han er no bankmann, og det kan no vel ikkje vere HAN som går ikring og framstiller seg sjølv som nokon autoritet på sjukdomspreiing?”

– “Eller… kan det det?”

Ettersom ettermiddagen vart til kveld byrja tvilen å gnage i bakhovudet. Under dei rette omstenda kan han vere svært meddelsam denne Harald Slettvoll, men at DEN VONDE SJØLV skulle ha fått slikt eit tak om sjelsdjupet hans at han no gjekk ikring og kveikte eld under skjøre venskapsbruer mellom Nord- og Sørstranda det hadde eg vanskeleg for å tru.

Som ettermiddagen hadde blitt til kveld vart kvelden til natt og som myrkret tjukna om husnovene vart tvilen erstatta av visse. Det måtte vere DEN “Harald Slettvoll” det var snakk om.

• Den “Harald Slettvoll” som er kjend for å spring vitlaust i motbakkar i utrengsmål og dårleg ver?
• Den “Harald Slettvoll” som utan anger, skam eller blygsel har busett seg hjå dei vantru i Førde?
• Den “Harald Slettvoll” som går ikring og proklamerer dom over årsaks-verknadstilhøve innan ålmennmedisin utan noko form for kvalifikasjon i det heile?

No… no vil eg gjerne høyre kva han har å seie til sitt forsvar, eventuelt mitt.

(Stein) Runar Bergheim
(inntil nyleg, og for eige vedkomande framleis, ven av Ingrid Apalset)

Eg har ikkje nærare kjennskap til Dorothee Raschwitz enn at vi har site på kvar vår side av ein pizza ein gong – men basert på den bordseta samt eit halvt hundreår i omgang med folk i 100 land på fem kontinent vil eg påstå at det ikkje var så mykje meir gale med ho enn det er med dei fleste andre  — meg sjølv irekna — og at ho var ein god del betre enn somme. Vi er ALLE ufullkomne.

No er ikkje konfliktar folk imellom noko uvanleg. Nokre menneske er ganske enkelt ikkje kompatible og det treng ikkje alltid seie noko vondt om nokon av partane. Og hadde arbeidsgjevar her hatt vit til å svare «eg har ikkje høve til å kommentere personalsaker» hadde det ikkje vore mogleg for verken meg eller andre lesarar å gisse kva som låg bakom.

Men no hadde ikkje arbeidsgjevar vit til det… og når eg las tilsvaret, vart eg på det næraste rørt; for det var eit slikt meisterstykke av sjølvrettferd, insinuasjon og hersketeknikk som ein berre kunne vone å kome over nokre få gongar i eit menneskeliv.

I ei tid der velutvikla evner til bortforklaring er ein ettertrakta kvalifikasjon slo det meg at ein analyse av svaret frå arbeidsgjevar kunne ha didaktisk verdi — kanskje spesielt for slike som måtte ha ambisjonar om å ta på seg dobbeltroller i politikk og næringsliv og som såleis treng å styrkje seg i dementifaget.

Denne saka har funne stad i eit særs lite kontor i Gloppen som tel høgda 4-5 personar. I eit så lite arbeidsmiljø er personlege sym- og antipatiar viktige faktorar. Men om det er sympatiar eller antipatiar vi fell ned på i møte med kollegaer er tufta på mange faktorar: kor vidt vi har felles interesser; kva personlegdom eller lynne vi har; korleis vi kommuniserer; kor viktig sekundvisaren på klokka er for oss; opplevd ulikskap i status og makt; eigen erfaringsbakgrunn og meir til.

Det kan såleis vere god grunn til å gå inn i slike saker med ein god porsjon audmjukheit. Ikkje så her; her har vi med ein arbeidsgjevar som med lett hjarta og utan skuld kan stille seg fyrst i køen når det skal kastast stein.

La oss ta føre oss teksten:

Arbeidsgjevar har i det minste skam nok i livet til å ynskje å distansere sin eigen person frå saka. Dette gjer han ved å referere til seg sjølv i fyrste person fleirtal, «vi», for deretter å gli over i tredjeperson, «representantar for arbeidsgjevar», når ting byrjar å bli vanskeleg.

Skuldingane som var framsette var om ikkje anna underhaldande. Eg ville bli svært forbausa om det ikkje har vore kyrkjelydsmøte då det har vore synda grovare mot dei ti boda enn at ein av deltakarane spela Candy Crush. Eg vil også tru at det er spørsmål i drifta av ein kyrkjelyd som ikkje krev musikkfagleg kompetanse. Men det festelegaste var likevel skuldinga om underslag. Dersom nokon aspirerer til ein kriminell karriere der dei tenkjer seg at underslag skal utgjere ein vesentleg del av omsetninga trur eg dei bør satse på ein annan næringsveg enn den Norske Kyrkja.

Eg har vakse opp med musikarar på alle kantar. Somme av dei har vore organistar i Gloppen, og om Dorothee Raschwitz  ikkje måtte vere i heilt lodd har i alle fall ingen av dei vore i vater. Eg ynskjer ho lukke til i sin nye jobb og vonar at ho vil sjå attende på Gloppen som ein fin stad — sjølv om utgongssalmen var av det mindre hyggjelege slaget.

I had never thought of incarceration as something to be coveted before and was puzzled by their exaltation.

But heat is to the Emirates what cold is to Norway. Back home, I could dress up and go out on cold days. In the Emirates, where there are weeks when the temperature does not dip below 40℃ at night, neither the penal code nor the public opinion favours nudity. Thus, only ‘the great indoors’ remains if one wishes to escape the heat.

And the Emiratis treasure their ‘indoors’.

There exists no interior designer alive—male, female or otherwise—who in their wildest, wettest dreams could conjure up designs to match those of the Emiratis. There is no such thing as too much gold; function is optional—form is mandatory.

And money, well, money is no object. And, by the way, could we fit some more diamonds somewhere?

During one of my early years in the Emirates, a public auction was held for vehicle registration numbers. The auction sold license plate number ‘1’ to a local businessman in exchange for a modest 14.3 million USD.

An interview with the new owner stated that he thought the price to be fair because: “… who wouldn’t want to be number one …”. Also, he didn’t intend to put the license plate on a car. Instead, he said, he would frame it and mount it on the wall in his office.

You can’t buy publicity like that, the article stated. But, I think that is not factually correct. You can—and the buyer of license plate number 1 did.

But, even golden toilets need plumbing, and where there are seven-star hotels, there must by necessity be seven-star building demolition services.

And in the Emirates there are!

That behaviour stands in sharp contrast to my own life since I became a smartphone owner nearly twenty years ago. Desert-dwellers do not hear a beep, read a message, follow a link and fall into a rabbit hole, only to wake up on YouTube hours later—unable to recall why.

I do, but I try to improve.

I am no longer one of those people who put off things until the last minute. These days, without pause, delay or hesitation, I instead procrastinate.

Now, THAT is what I call progress.

It is quite possible to be ‘best’ at something without actually being good at it. The key is to find a field that is so narrow as to eliminate competition.

That is why Norwegians have brought the world such accomplishments as the world’s largest sushi mosaic or the world’s fastest backwards skier. These and other achievements of a similar magnitude help us collectively maintain our disproportionate self-esteem as a nation.

In contrast, the Emiratis mean what they say, keep their eyes on the target, and put their considerable amounts of money where their mouths are.

They have results to show for, too. Among them, Burj Khalifa—with its 828 meters, the world’s tallest building.

Norwegians nod in recognition at this. We are much alike, the Emiratis and us. After all, it was Norwegians that gave the world its longest gingerbread train.

At that time, no photo of Dubai existed that did not include Burj al Arab—the tower of the Arabs. That building is a testament to what can only be achieved by vision, leadership, determination, hard work—and cash; lots and lots and lots of cash.

Burj al Arab and many of Dubai’s other developments looked more like advertisements for design software than places where people lived and worked. I got a distinctive feeling of walking around in a 3D-model, but it should be said that it was a nice 3D-model.

The self-righteous and culturally enlightened tourist, a species that in no shape, way or form is endangered, heaps many allegations at Dubai. Chief among these is its lack of ‘authenticity’.

But those who accuse Dubai of being ‘fake’ should take a long hard look in the mirror—and that done, read up on the history of the region.

Authenticity in Dubai would have been mudbrick houses at the high-end, and very simple huts made from palm-fronds at the other.

One would get to experience the authentic joy of having no electricity and historically accurate experience of no air-conditioning. When nigh-time temperatures in summer remain above 40℃, one could wrap one’s authentic self in an authentic blanket dipped in authentic seawater and see how that would taste for authenticity.

Dubai had come a long way in a short time.

I first came there on the eve of the global recession in 2008. The financial optimism that characterized EVERYTHING in Dubai cannot be better summarized than through the advertisements that could be seen everywhere.

Buying a property automatically entered you into a raffle where you could win a private jet—or a private island. It was not clear which was the first and which was the second prize. A Bentley (for the rich) and a BMW (for the poor) came as standard with the garage.