If you dig straight down, where will you end up?

Som kjent kan fantasien kan sjeldan eller aldri konkurrere med røyndomen så eg byrja å leite i historiske kjelder for å finne ut litt om bryllaupstradisjonar og -skikkar som var vanlege før.

I møtebokregisteret for formannskapa i Sogn og Fjordane hjå Fylkesarkivet i Sogn og Fjordane fann eg mellom anna at sjølvaste gullalderen for lystige bryllaup må ha vore tett før 1840:

• I Sogndal vart det i 1839 freista oppretta ei “forening til innskrenking av overdådige bryllaup” men dei fekk ikkje stor nok oppsluttnad
• I Gloppen vart det i 1838 og 1839 handsama tre saker om skyting, uskikk og brennevinsdrikking ved kyrkja i samband med bryllaup

Eg fann også at dette med å gifte seg tydelegvis dreiar seg om meir enn berre kjærleik to menneske imellom. Det er eit relativt komplisert lovverk som regulerar det heile der berre 5 paragrafar omhandlar sjølve ekteskapsinngåinga medan dei øvrige 94 omhandlar rettar partane imellom med vekt på kva tida etter eksteskapsoppløysinga.

• Dei 10 boda som dekkjer framferd innan alle samfunnsområde er på 77 ord
• Grunnlova av 1814 som enno har sin eigen fridag er på 7 560 ord
• Lov om ekteskap av 1993 er på heile 12 133 ord og regulerar – så langt eg kan sjå – alt så nær som sjølve kjærleiken

Are Frode har altså lukkast med begge deler og kan i år by på ei veke med meisterkurs, åtte konsertar og – av årsaker eg har vanskeleg for å forstå – ein fotballkamp der musikarar frå festivalen spelar mot det lokale “elitelaget” STIL.

(Eg har vanskar med å sjå at nokon av partane kan vere tente med dette; anten vert musikarane slakta som sist – eller dei vinn – og det lokale fotballaget må legge ned aktiviteten og finne andre ting å fylle liva sine med.)

Festivalen kan skilte med eit utmerkt program og eg reiser beinvegen til Gloppen i morgon kveld for å få med meg opningskonserten “Grieg og det Norske Solistkor”. Har også tenkt å få med meg konserten med Kristin Asbjørnsen i Breimskyrkja Laurdag kveld og kanskje nokre til. Dette blir bra!

Link: Gloppen Musikkfest

Pygméar er ganske enkelt ei gruppe av menneske med eitt framtredande karaktertrekk, høgda. Å verte kalla pygmé er altså verken meir eller mindre skjemmande enn det er å verte kalla Trønder, Austlending eller Same – og ein god del mindre skjemmande enn å bli kalla Hallingdøl.

I 1906 var det noko meir stigmatiserande å vere pygmé. I alle fall i den “vestlege” verda og særskilt for Ota Benga.

Benga var ein Batwa-pygmé som var så heldig/uheldig å overleve då Force Publique-hæren til ramgalne Kong Leopold II av Belgia slakta ned heile landsbyen hans. Sjølv vart han teken til fange og selt som slave på marknaden.

Ota Benga vart kjøpt av den amerikanske misjonæren (!) og eventyraren Samuel Verner. Verner var i Afrika for å kjøpe pygméar til Verdsutstillinga i St. Louis, som også betalte reise, kostgodtgjersle, kaffi- og bruspengar, telefonutgifter og formodentleg også eventuelle pygméar. Saman med sju andre pygméar vart Benga frakta til USA der Verner turnerte med han i fleire månader – inntil han fekk høve til å busetje seg, eller snarare vart parkert, i Bronx Zoologiske hage.

I zoo fekk Benga vandre “fritt” og hjalp til med å mate dyra. Han nytta mellom anna ein del tid i den delen av zoo som heitte “the Monkey House”, Apehuset. Dette vart han oppmuntra til av staben ved zoo, som føreslo at han kunne plassere hengekøya si hjå apane. Dei fekk han óg til å skyte med pil og boge på ein blink der inne. 8. September 1906 kunne besøkande for fyrste gong sjå han og snart kom eit skilt på plass:

The African Pigmy, “Ota Benga.”
Age, 23 years. Height, 4 feet 11 inches. Weight, 103 pounds.
Brought from the Kasai River, Congo Free State,
South Central Africa, by Dr. Samuel P. Verner.
Exhibited each afternoon during September.

Det var underlege greier dei fann på for 100 år sidan, men enno underlegare er det at nokon i 2007 gjer det same.

* * *

Under den pan-Afrikanske FESPAM-festivalen som vart arrangert i tidsrommet 8.-14. Juli i Brazzaville (i den Demokratiske Republikken Kongo) vart ei gruppe pygmémusikarar innlosjert i zoologisk hage. Arrangørane forklarte at dei berre ville gje pygméane eit losji dei kunne dra kjensel på og trivast i – etter den standarden dei var vane med: i nærleiken av rennande vatn i utkanten av eit skogområde.

Alle dei andre deltakarane på festivalen vart imidlertid innlosjerte på hotell. I samsvar med den standarden DEI var vane med må eg tru.

No kan det godt hende det var rett at pygmémusikarane ville trivast betre i skogen enn dei ville ha gjort på eit hotell. Men det kunne dei få lov til å finne utav sjølve. Det er eit herleg uttrykk arroganse når vi ikkje vil “øydeleggje” folk ved å eksponere dei for vårt eige samfunn. Vi trur det er umogleg for ein pygmé å snu seg, puste letta ut og luffe innatt i skogen etter å ha sett alt det flotte vi har føre oss i “siviliserte” samfunn.

Sjølv eg, som er oppvaksen i ein komfortabel, romsleg og moderne heim i Noreg, har lege på hotell i London som har fått meg til å tenkje grundig gjennom om eit pygmétilvære ikkje ville vere å føretrekkje. – I alle fall ville det vere å føretrekkje å vere pygmé – og ikkje 2 meter lang- om ein skulle bu mykje på hotell i London.

* * *

Ota Benga døydde ikkje i Apehuset. Etter ei tid vart han vanskeleg å ha med å gjere og byrja mellom anna å truge vitjande i zoo med kniv. Dette vart ikkje populært hjå publikum. Presten James H. Gordon hadde også protestert mot måten Benga vart framsynt på. Han såg til at Benga vart flytta til ein heim for farga foreldrelause born som Gordon dreiv sjølv. Seinare vart han flytt vidare til Lynchburg i Virginia.

Benga hadde, som vanen var der han kom frå, fila tenne sine spisse, men no vart han ustryrt med hetter på tennene som skulle gjere han mindre iaugefallande. Han vart også utstyrt med “vestleg” bunad og vart visuelt “sivilisert” på alle vis.

Fyrst freista dei å få han til å gå på skule – det låg ikkje for han – sidan fekk han seg arbeid i tobakksindustrien, men Amerika var ikkje for Benga. Han treivst betre med pil og boge i skogane enn han gjorde med skjorte, bukser og “tannhetter” i byen. Saknet til Afrika var stort men redsla for på nytt å bli seld som slave og kostnaden med sjøreisa gjorde til at Ota Benga aldri kom attende til Afrika. Formodentleg hadde ikkje folka bak Verdsutstillinga i St. Louis same interesse for returbilletten som dei hadde for utreisa.

20. Mars 1916, 32 år gamal – like gamal som eg er idag – laga Benga seg eit bål, pirka av “tannhettene” sine og dansa ein rituell dans før han skaut seg sjølv i hjarta med ein pistol han hadde stole.

“Otto Bingo” stod det på daudsattesten hans. Og slik enda soga om Ota Benga.

Kjelder: BoingBoing 15.07.2007, Wikipedia “Ota Benga”, ABC Nyheter “Ota Benga – mannen i buret”.

HOW TO TICK PEOPLE OFF

1. Leave the copy machine set to reduce 200%, extra dark, 17 inch paper, 99 copies.

2. In the memo field of all your checks, write “for sexual favors.”

3. Specify that your drive-through order is “TO-GO.”

4. If you have a glass eye, tap on it occasionally with your pen while talking to others.

5. Stomp on little plastic ketchup packets.

…

For the full list check out how to tick people off.

Det var like over Jul, eg hadde nyleg fyllt 13 år og hadde “lagt meg opp” pengar frå både “jebuss” og Jul før eg som “avlasting” for mor mi skulle på besøk til tante Kjellfrid i Oslo.

Tysdag, 12. Januar, nøyaktig 28 minutt før stengetid, bladde den unge Runar opp to tusenlappar, mottok 10 kroner i vekslepengar og rusla godt fornøgd ut på Karl Johan med ein datamaskin under armen. Derifrå gjekk turen sporenstreks oppatt på Carl Berner der vidunderet vart utpakka og to og eitt halvt års fråvere frå sosiale samanhengar innleia.

Dataalderen

Med unnatak av heilt naudsynte aktivitetar, slik som å tilføre kroppen væske og næring, vart all tid nytta framom dataskjermen. Eller dataskjermen er vel feil å seie: TV-skjermen. For Commodore 64 måtte koplast til eit svært, sterktstrålande og flimrande fjernsyn. Avstanden mellom meg og skjermen var sjeldan større enn 50 cm og eg kunne formeleg kjenne at det “hetna” i skallen medan eg sat der og trykte.

Det er underleg nok mykje som kan seiast om denne tida men det får vere til ein annan gong.

Nedgongstid

På førevinteren 1991 gjekk maskina mi sund. Det var kaldt i rommet der den stod og det var godt å hete føtene på den svære spenningsomformaren til maskina. Men så smelta omformaren, så fastna sokkane og så slokna maskina. Både eg og maskina kom oss att etter denne hendinga men herifrå og ut var det unnabakke.

Det var avgrensa med minne på ein Commodore 64. Det minnet eg hadde lov å programmere til starta på adressa 0801 hugsar eg. Men eg fann også at det var nokre adresser som “nesten” aldri var i bruk også før denne adressa. Eg lagde nokre lure program som nytta dette minnet – og med eitt var det beint slutt på Commodoren og ein ny fase av livet tok til. Den utan datamaskin.

The phrase originates from a speech, De Finibus Bonorum et Malorum, made by Marcus Tullius Cicero in the year 45 BC. The latin title means something like “On the Ends of Goods and Evils” and debates the purpose of good and bad in the world. The most commonly found text reads so:

Lorem ipsum dolor sit amet, consectetur adipisicing elit, sed do eiusmod tempor incididunt ut labore et dolore magna aliqua. Ut enim ad minim veniam, quis nostrud exercitation ullamco laboris nisi ut aliquip ex ea commodo consequat. Duis aute irure dolor in reprehenderit in voluptate velit esse cillum dolore eu fugiat nulla pariatur. Excepteur sint occaecat cupidatat non proident, sunt in culpa qui officia deserunt mollit anim id est laborum. (Source: Wikipedia)

Translated into English this means

“Nor again is there anyone who loves or pursues or desires to obtain pain of itself, because it is pain, but because occasionally circumstances occur in which toil and pain can procure him some great pleasure. To take a trivial example, which of us ever undertakes laborious physical exercise, except to obtain some advantage from it? But who has any right to find fault with a man who chooses to enjoy a pleasure that has no annoying consequences, or one who avoids a pain that produces no resultant pleasure?” (Source: H. Rackham’s, 1914)

The first application to make use of the phrase in computing was Aldus PageMaker, the predecessor of most modern desktop publishing software, introduced in 1985 for the Apple Macintosh platform.

In 1936, while excavating ruins of a 2000-year-old village near Baghdad, workers discovered mysterious small vase. A 6-inch-high pot of bright yellow clay dating back two millennia contained a cylinder of sheet-copper 5 inches by 1.5 inches. The edge of the copper cylinder was soldered with a 60-40 lead-tin alloy comparable to today’s solder. The bottom of the cylinder was capped with a crimped-in copper disk and sealed with bitumen or asphalt. Another insulating layer of asphalt sealed the top and also held in place an iron rod suspended into the center of the copper cylinder. The rod showed evidence of having been corroded with an acidic agent.

…

German archaeologist , Wilhelm Konig, examined the object and came to a surprising conclusion that the clay pot was nothing less than an ancient electric battery.

How did this highly useful technology stay hidden for 2000 years or more? What would have been the consequence of man being able to harness electricity back then? I find the question intriguing!

…

Asgjerd vart hekta på bruk av Internett kring årtusenskiftet. Ho overtok då ein nær ubrukeleg bærbar PC som, på særs gode dagar med lageleg vêr til naud, kunne nyttast til å sende e-post.

Etter sterkt påtrykk frå ein av dei udugelege og lite hjelpsame sønene sine freistar Asgjerd seg no med eigen blogg på verdsveven. Målestjinga med dette er å finne eit alternativt publikum å lufte frustrasjonar og gleder overfor når avkomet ikkje kan, eller vil, ta telefonen.

…

Så då er det berre å besøke den: http://asgjerd.bergheim.dk