Eg har ikkje nærare kjennskap til Dorothee Raschwitz enn at vi har site på kvar vår side av ein pizza ein gong – men basert på den bordseta samt eit halvt hundreår i omgang med folk i 100 land på fem kontinent vil eg påstå at det ikkje var så mykje meir gale med ho enn det er med dei fleste andre  — meg sjølv irekna — og at ho var ein god del betre enn somme. Vi er ALLE ufullkomne.

No er ikkje konfliktar folk imellom noko uvanleg. Nokre menneske er ganske enkelt ikkje kompatible og det treng ikkje alltid seie noko vondt om nokon av partane. Og hadde arbeidsgjevar her hatt vit til å svare «eg har ikkje høve til å kommentere personalsaker» hadde det ikkje vore mogleg for verken meg eller andre lesarar å gisse kva som låg bakom.

Men no hadde ikkje arbeidsgjevar vit til det… og når eg las tilsvaret, vart eg på det næraste rørt; for det var eit slikt meisterstykke av sjølvrettferd, insinuasjon og hersketeknikk som ein berre kunne vone å kome over nokre få gongar i eit menneskeliv.

I ei tid der velutvikla evner til bortforklaring er ein ettertrakta kvalifikasjon slo det meg at ein analyse av svaret frå arbeidsgjevar kunne ha didaktisk verdi — kanskje spesielt for slike som måtte ha ambisjonar om å ta på seg dobbeltroller i politikk og næringsliv og som såleis treng å styrkje seg i dementifaget.

Denne saka har funne stad i eit særs lite kontor i Gloppen som tel høgda 4-5 personar. I eit så lite arbeidsmiljø er personlege sym- og antipatiar viktige faktorar. Men om det er sympatiar eller antipatiar vi fell ned på i møte med kollegaer er tufta på mange faktorar: kor vidt vi har felles interesser; kva personlegdom eller lynne vi har; korleis vi kommuniserer; kor viktig sekundvisaren på klokka er for oss; opplevd ulikskap i status og makt; eigen erfaringsbakgrunn og meir til.

Det kan såleis vere god grunn til å gå inn i slike saker med ein god porsjon audmjukheit. Ikkje så her; her har vi med ein arbeidsgjevar som med lett hjarta og utan skuld kan stille seg fyrst i køen når det skal kastast stein.

La oss ta føre oss teksten:

Arbeidsgjevar har i det minste skam nok i livet til å ynskje å distansere sin eigen person frå saka. Dette gjer han ved å referere til seg sjølv i fyrste person fleirtal, «vi», for deretter å gli over i tredjeperson, «representantar for arbeidsgjevar», når ting byrjar å bli vanskeleg.

Skuldingane som var framsette var om ikkje anna underhaldande. Eg ville bli svært forbausa om det ikkje har vore kyrkjelydsmøte då det har vore synda grovare mot dei ti boda enn at ein av deltakarane spela Candy Crush. Eg vil også tru at det er spørsmål i drifta av ein kyrkjelyd som ikkje krev musikkfagleg kompetanse. Men det festelegaste var likevel skuldinga om underslag. Dersom nokon aspirerer til ein kriminell karriere der dei tenkjer seg at underslag skal utgjere ein vesentleg del av omsetninga trur eg dei bør satse på ein annan næringsveg enn den Norske Kyrkja.

Eg har vakse opp med musikarar på alle kantar. Somme av dei har vore organistar i Gloppen, og om Dorothee Raschwitz  ikkje måtte vere i heilt lodd har i alle fall ingen av dei vore i vater. Eg ynskjer ho lukke til i sin nye jobb og vonar at ho vil sjå attende på Gloppen som ein fin stad — sjølv om utgongssalmen var av det mindre hyggjelege slaget.

Until this year, Belgium had been more of a ‘base camp’ than a place where I spent my free time. This year changed that. Suddenly unable to travel ‘outside’, it became necessary to seek refuge from the everyday-routine domestically.

I have long been lamenting the lack of mountains in Belgium. But, one cannot in good conscience hold a country accountable for its topography.

This year, through a forced change of perspective, I have started to recognise Belgium for the many things it HAS —rather than grumble about the few things it HAS NOT.

Or at least for the most part that is true.

There are aspects to Belgium that have made me realise certain qualities that I took for granted while growing up in Norway. But, lest you mistake my intent, I hasten to point out that those qualities are attributable to nature rather than culture.

Belgium is almost wholly ‘tamed’: every surface suitable for cultivation or construction has been farmed or built. What nature is left is the parts in between.

Norway has less than half the population, more than twelve times the land area and consist, for the most part, of land that is too steep, too snowy, too cold, too rainy or too distant to be economically attractive.

Consequently, in times of controlled movement, Norway offers more nature per inhabitant than Belgium. But that is not to the detriment of natural Belgium, nor the self-aggrandisement of Norwegians. In time, and much to my dismay, I am sure we will manage to subjugate most of our nature, too.

However, to usher out an unusual year, I wish to celebrate Belgian nature each day until the new year’s bells chime.

Today, I go back to summer and two places on the Semois River: Tombeau de Geant, seen from Botassart, and Frahan, seen from Rochehaut.

The walk from Botassart to Bouillon comes highly recommended and did much to revive my spirits this year.

And why not kayak back down?

Kva: Bil- og fjelltur i Alpane

Kvar: Munchen, Bad Reichenhall, Berchtesgaden, Gosau, Hallstattersee, Bischofshofen, Bad-Gastein, Heiligenblut, Grossglockner, Krimml, Zillertal, Neuschwanstein, Munchen

Når: Juni 2009

Dagen starta uvanleg tidleg i baksetet på ei drosje i Abu Dhabi, den heldt fram med ei mellomlanding og ein kaffitår i Doha før eg midt på dagen var framme i Munchen der eg skulle møte mine faste turkameratar Harald og Øyvind for ein vekelang og ikkje så alt for godt planlagt tur i Austerrike.

Eg landa ein god del tidlegare enn dei to andre og nytta tida til å prokurere nytt fotty for fjellvandringsføremål. Etter å ha nytta heile våren i Abu Dhabi hadde eg ikkje anna enn nokre fillete tysko til “offroad” føremål. Til fjellvandring på snødekke var dette til liten nytte.

Etter ein grundig nettstudie identifiserte eg to verksemder som var spesialierte på obskøne storleikar når det galdt sko og klede. Her fekk eg akkvirert fjellsko og unngjekk med eit naudskrik å kjøpe meg ein bayersk ølbunad, komplett med lederhosen og tova ulljakke. Dette kunne ha gjort kål på eventuelle gjenverande delar av mitt ein gong så gode omdøme.

Edy frå Bad Reichenhall

Etter at eg hadde plukka opp dei hine på flyplassen la vi i veg i retning Bad Reichenhall som Harald hadde plukka ut som overnattingsstad fyrste kvelden. Her kom vi til stengde dører – men musikk som var lystigare og hadde høgare volum enn den var vakker indikerte at det i alle fall var folk i andreetasjen.

Ikkje mykje å seie om hotellet. Meir å seie om kjelda til musikken som synte seg å vere entertaineren “Edy” som med stor innlevnad og eineståande mangel på skamkjensle vandaliserte kjende populærmusikalske verk i hotelldiskoteket annankvar kveld.

Trøytt som eg var heldt eg ut ein halvliter med øl før eg slo retrett til lyden av Edy sin versjon av “Y.M.C.A”, ein versjon som med unnatak av vokalisten si seksuelle legning hadde lite til felles med originalen.

Vi kom seint og drog (relativt) tidleg frå Bad Reichenhall. Ikkje noko å seie om den grenda eigentleg.

Hytta til Hitler

Det er ikkje tvil om at han var eit dårleg kort denne Hitler. Men sjølv blinde høner kan ribbe eit strå – og Hitler sitt strå må truleg ha vore Kehlstein Haus – eller Ørnereiret som vi kjenner det som.

Denne “hytta” ligg på ein fjellkam ovanfor Berchtesgaden og har eit storslagent utsyn i alle retningar. Skulle vore kjekt å gå på fjelltur her ein gong – vart ikkje tid til det denne gongen.

Salzkammergut

Vi ville vidare austover og hadde blinka ut Hallstatt som neste overnattingsstad. På vegen la vi inn stopp ved Gosausjøen, ein idyllisk innsjø mellom høge fjell av den typen som stort sett finst i turistbrosjyrar og filmar – men som ikkje finst i røynda.

Dette var ein særs suksessrik avstikkar med unnatak av at Haralden forla kameraet sitt ein eller annan stad langs vegen og at han såleis gjekk glipp av nokre skikkelege blinkskot av meg og Øyvinden (kvar for oss og påkledde må det leggjast til).

Hallstattersjøen var også slik den skulle vere. Badetemperaturen var kanskje ikkje optimal – men snikane drog av og bada utan meg så det leid ikkje eg noko vondt utav.

Hr Derrick aus der Kriminalpolizei

Dag vart til natt og natt vart til dag den tredje dagen. Vi ville no vidare til sørsida av alpane, til landsbyen Heiligenblut som såg ut som ein fin stad å ta bilete på.

På vegen hit måtte vi fyrst innom Bischofshofen. Inndoktrinerte frå barnsbein av med at dette var ein eksotisk vintersportstad var eg og Haralden tylne nok til å gå opp unnarennet medan Øyvind fingerte ein kneskade og klokeleg heldt seg i flata.

Bischofshofen. Meir for Kjetil Bergheim enn for Runar Bergheim – men ein bra stad likevel.

Nede i sentrum måtte Haralden som vanleg ha seg kaker. Trass eit tettpakka sentrum med bilar fann han til sist ein ledig parkeringsplass med eitt svært skilt der det stod Verboten. Haralden antok at Verboten ikkje var på arbeid denne dagen og tok risken på å parkere der.

Etter endt bekaking returnerte vi til bilen for å finne at politiet hadde avlagt oss ein visitt og invitert oss til å donere 15 € til klubbkassa deira. Dette medførte at vi måtte oppsøke politistasjonen, spele dumme turistar (ei rolle vi eigentleg gjekk forbausande godt inn i) og betale oss ut av klemma.

Bad Gastein

Bad Gastein var neste post på programmet. Her skulle det vere varme kjelder. Vi fann eitt spa med varme kjelder – men det var fullt av folk som såg ut som amerikanarar i badedrakt – og speedos.

På sommarferie må ein bade så ofte det er råd. Vi la oss difor på hjarta at vi MÅTTE bade her. Sola skein, vinden var av det lune slaget og sjølv om det ikkje var nokon “forhete” bestemte vi oss for å freiste ein kunstig dam som var laga attmed elva nokre kilometer nedanfor byen.

Kaldt.

Forfriskande.

Men mest kaldt.

Det låg rettnok eitt par der nede. Som tysktalande flest (hugs Edy) var det heilt skamlause. Han låg stortsett oppå henne så det var ikkje så vanskeleg å skjøne korleis ho heldt varmen. Korleis han opprettheldt dei 37 veit eg ikkje – ikkje brydde eg meg heller. Han måtte gjerne fryse for meg.

Dei termiske kjeldene som Bad Gastein er kjend for gjorde imidlertid ikkje noko inntrykk på oss. Vi drog frosne men fornøgde vidare opp dalen for å ta eitt biltog gjennom alpane og ut på sørsida av Grossglockner til Heiligenblut.

Heiligenblut

Heilagt blod var det ikkje så mykje av i grenda – men ein likeleg bed & breakfast hadde Haralden forhandla seg fram til på utmerkt høgtysk.

Vi kom litt for seint til å ta del i dei store kulinariske gledene i Heiligenblut denne kvelden. Det meste var stengt, men vi fann ein pub som serverte pizza og smårettar. Dette heldt i lange banar.

Her møtte vi også ein norsk motorsyklist. Han hadde køyrt heilt frå Noreg på ein og ein halv dag. Mesteparten i dårleg ver.

Han hadde nok sett føre seg at i alle fall eg måtte vere “biker” med bakgrunn i min generøse fysikk – men vart stygt skuffa etter å ha kome i prat med oss.

Då Haralden fortalde han at vi var her for å gå i fjellet byrja han å le så fælt at vi var redde han hadde fått eitt epilepsianfall.

Det hadde han ikkje.

Han hadde heller andri gått ein motbakke etter at han fekk seg motorsykkel.

Kyrkja i Heiligenblut er karakteristisk smal og høg – passar godt inn med dei kringliggjande fjella.

Vi vakna neste dag til lett yr og overskya. Planen var å køyre over Grossglocknermassivet og ned på andre sida til Krimmlfossen og over Tyrol.

Grossglockner

Kryssinga av Grossglockner, høgste fjellet i Austerrike, var meint å vere eitt av høgdepunkta på turen og vi var ikkje så ivrige på å legge iveg før skodda hadde letta. Vi tok difor eitt par avstikkarar på vegen oppover fjellet. Den fyrste leia oss til ein så måteleg interessant gullgravarlandsby høgt oppe i ein fjelldal – den andre leia oss pokker-i-vold bortgjennom nokre gardsområde og, etter mykje om og men, attende til hovudvegen nokre kilometer nedanfor Heiligenblut.

Omsider var det ikkje fleire ting vi kunne gjere for å utsetje fjellovergongen – og vi ga oss i kast med fjellet.

Ein sideveg nær toppen av fjellet førte til eitt utsiktspunkt over breen framom Grossglockner med sjølve fjellmassivet i bakgrunnen. Her hadde dei laga til ein del forståelege og ein del uforståelege turistattraksjonar der ein av representantane for den siste gruppa var ein 300 meter lang tunnel som freista å formidle ei eventyrforteljing med støtte i usamanhengande plakatar og bakgrunnslyd.

Denne attraksjonen kan på det varmaste frårådast. Prioriter utsynet over breen og fjellet – og kom deg så derifrå.

Øyvind og Harald på ein pynt framom Grossglockner

På høgste punktet på fjellovergongen var det så tjukk skodde at vi ikkje såg meir enn nokre få meter. I tillegg var det ei “bikerbu” der oppe. Ei varmestove for slike som Nordmannen vi hadde treft nede i Heiligenblut. Ikkje mykje heilagt ved motorsyklistar.

Vi måtte såleis bite i det sure eplet, akseptere at det for vårt vedkomande ikkje var noko utsyn å snakke om frå “einer der schönsten Pässe in Europa”.

Vi sette no all vår lit til Zillertal.

På vegen køyrde vi forbi Krimmlerfossen – som med sine 380 fallmeter er den høgste i Austerrike. Eidsfossen er imidlertid langt finare.

Zillertal “leverte” i tråd med forventningane. Dette er vel kanskje eitt dalføre som er betre kjent for vintersport men det var ikkje ulikeleg på forsommaren heller.

Vi tok losji i landsbyen Mayrhofen på hotellet Villa Knauer. Vertinna, Erna, visste ikkje kva godt ho skulle gjere eller seie for å få oss til å trivast – så ho sa likesågodt alt ho kunne kome på heile tida.

Villa Knauer, Mayrhofen.

Harlden briljerte med tysken sin og la ut om det eine og det andre som ho i sin tur la ut til dei andre hotellgjestene.

Mellom desse fanst det eitt eldre tysk par som ikkje kan ha budd så langt frå grensa til Flandern. I alle fall hadde dei den same vanen med å gje frå seg eitt underlege langtrakt “Jååå – jååå”  (ja – ja) som respons til alt som vart sagt.

– “Der kleine Kerl läuft in den frühen Morgenstunden”, høyrde vi Erna fortelje tyskarane.

– “Jååå – jååå”, smilte tyskaren

– “…die Großen nur schlafen”, heldt Erna fram

– “Jååå – jååå”, sa kona til tyskaren fordømmande

Det var tydeleg at Haralden hadde gjort eitt stort inntrykk under frukosten. At han også hadde stillt meg og Øyvinden i eitt dårleg ljos var det ikkje mykje tvil om.

Språksvake som vi var kunne vi ikkje rette på dette og slo oss til ro med at før eller sidan måtte Gloppestadguten trø over ved eiga hjelp.

– “Jååå – jååå”, kom det lakonisk frå nabobordet.

Vi hadde ikkje fanga opp kva Erna hadde sagt til dei i mellomtida – men at det var om oss og at det ikkje var fordelaktig kjende vi oss trygge på.

Det eldre tyske pareet var ikkje berre fordømmande overfor nordmenn som søv frampå. Dei var også seksuelt aktive.

Vi var busette i etasjen under dei – og når kvelden skreid fram kom “jååå-ane” tettare og tettare i selskap med lyden av sengegavl mot vegg. Dette heldt på urimeleg lenge før dei skifte toneart og gjekk til kvile.

Zillertalruta

Vi hadde sett oss ut ei fotturrute som heitte Zillertalruta, og som byrja ved eitt stort regulert kraftmagasin med namn Schlegeisspeicher og som gjekk oppunder Hintertux fjella.

Dette var ei fin runde som vi nytta ein fem-seks timar på og som tok oss godt opp i høgda. Etter omlag 20 minutts gange vart tempoet mitt for sniglete for Haralden som føreslo at han kunne springe litt i førevegen og rekognosere.

Øyvinden heldt meg med selskap i solidaritet og medan Haralden gjekk frå å vere ein prikk på horisonten til å bli ingenting sleit vi oss oppetter fjellsida omlag 1000 høgdemeter.

Utsyn over den regulerte innsjøen Schlegeisspeicher frå “balkong-gangen” på Zillertalruta.

Austerrikarane likar komfort – og sjølv om dette var så “villt” som landskapet vert i Alpane var det ikkje mindre enn to serveringsstadar langs ruta.

På den fyrste sette eg til livs ein dugeleg tallerk med gulasj, på den neste vart det med ein halvliter øl.

På høgste punktet på ruta såg vi at fjellet bakom hadde ei taubane til toppen. For ein Gloppar er ikkje dette bra. Det skal ikkje vere taubaner til fjelltoppar.

Som ein konsekvens byrja det å velle inn hjartepasientar og anna svineri som ikkje hadde gått ruta nedanfrå slik skikkeleg folk ville ha gjort – men som i sine nyinnkjøpte vandrarklede kom ovanfrå etter fyrst å ha teke taubana til toppen.

Hintertuxer Gletscher

Neste dag freista vi oss opp Tuxtal for vitje fjelltoppen vi hadde sett dagen føre. Denne nådde vi ved å ta tre ulike taubaner til vi nødde ei høgd på 3250 m o.h.

“Skikkelege” turistar.

Her trefte vi til vår store skuffing tyskarane frå hotellet att.

– “Jååå – jååå”, nikka dei gjenkjennande og smilte

– “Jååå – jååå”, sa Haralden attende smilande

– “Jååå – jååå”, murra eg irritert.

Det var sommarskisenter på Hintertuxbreen og eg noterte meg at dette var ein stad eg skulle attende til med ski ved eitt seinare høve.

Etter retur frå hovudtoppen hadde vi framleis ikkje fått rørt så mykje på oss. Vi hadde difor sett oss ut ei lita rute som skulle føre opp til ei fjellstove med namnet Tuxer Joch Haus. Her, tenkte vi, måtte det vere råd å få tak i weissbier og gulasj.

Ruta gjekk etter ein bratt grusveg og var ikkje så alt for vakker. Tuxer Joch Haus var stengt.

Ovanfor denne hytta heldt vegen fram eitt stykke – og her opna utsikta seg opp.

Slitet betalte seg.

Utsynet vestover frå Tuxtal.

Ein Gloppestadgut kryssar sitt spor

Det går ei fin linje mellom det å trene mykje og det å trene for mykje.

Medan det fyrste kan få ein til å framstå som sunn, frisk og med positive interesser – kan det andre få ein til å framstå som ein person med sterkt redusert mentalhelse.

Ved returen frå Hintertux gjorde Haralden det klart at han ikkje hadde behov for noko biltransport. Taubana gjekk også for treigt etter hans smak. Han ville heller springe dei 15-20 kilometrane nedatt til Mayrhofen.

Fyren var i god form – og omlag 5-6 kilometer ned i dalen tok vi han att i bil. Han nekta å sitje på og insisterte heller på å halde fram til fots til han var attende i grenda.

Det var ein varm og solrik dag. Fem-seksogtjue varmegrader vil eg tru. Vatn hadde han ikkje – men stålvilje var det ikkje nokon mangel på.

Lett bekymra for turkameraten vår gjekk Øyvinden og eg for å ete. Medan vi sat der såg vi ein kar som såg ut som han hadde slite seg frå ein konsentrasjonsleir kome prustande ned gata.

Vi ropa han inn og fekk tømt i han noko drykk før han drog på hotellet att der han kollapsa.

Medan Erna hadde vore imponert over favorittgjesten sin byrja det no å gå opp for ho kva vi sleit med i vår midte.

Ved frukost neste morgon var det ny læte på Erna.

– “Die Kleine lief den ganzen Weg von Tuxer Joch Haus nach Mayrhofen gestern”, sa Erna medan ho sirkla med peikefingeren attmed tinningen sin.

– “Jååå – jååå”, sa Tyskarane med eitt bedrøva tonefall.

Neuschwanstein

Det var siste dagen og vi skulle slå retrett til Munchen for å bu oss på avreise neste morgon.

Einaste posten på programmet denne dagen var slottet Schloss Neuschwansetein, eitt Torneroseslott eitt stykkje sør om Munchen som vart bygd av Ludwig II av Bayern.

Som dei fleste turistattraksjonar eg oppsøker var dette under oppussing og eitt svært stillas dekka finaste fasaden. Slottet var imidlertid rikt dekorert og verdt eit syn.

Schloss Neuschwanstein – naturlegvis under oppussing.

***

Alle gode ting må ha ein ende – og for oss enda dei gode tinga i det vi steig inn på det simplaste flyplasshotellet i Munchen. Eitt hotell eg har freista – og lukkast med – å gløyme.

Vi hadde lagt bak oss ei veke med mange gode minne i vakkert fjellandskap. Vi kunne nok ha brukt fleire dagar på fjellturar og færre på køyring men no var det slutt for denne gongen. No fekk vi berre lene oss attende og fordøye inntrykka: Haralden og Øyvinden på veg attende til Noreg, eg på veg attende til Abu Dhabi.

Sjå bileta frå turen i galleriet mitt…

What: Sightseeing in Umbria and Marche, meeting in Ancona

Where: Gubbio and Spoleto (Umbria), Bolognola, Monte Sibillini, Macerata, Numana, Monte Conero, Ancona (Marche)

When: March 2009

Farmlands in the countryside in the western part of Marche

Touring in Umbria

As is my custom I decided to go a few days early and catch a little bit of the area when I anyway had to go to Italy for a buiness meeting.

I laid out a small itinerary starting and finishing in Ancona with stops in Gubbio and Spoleto in Umbria as well as Bolognola, Monte Sibillini, Macerata, Numana and Monte Conero in Marche.

Having landed in Ancona at midday, I didn’t venture so far the first evening. I drove westwards across the mountains into Umbria and headed north to Gubbio.

Gubbio is a nicy medieval city laid up against a steep hillside.The architecture consists for the greater part of stone houses. In a way only Italian cities can, Gubbio gives the impression of being a place which has operated in the same fashion for ages.

Hilltop “castle” near the Park in Gubbio

***

The next day I set out southwards to the city of Spoleto which I felt confident that I had read fortunate things about in my travel guide – without remembering exactly what. I spent the morning walking around in this city which in addition to an agreeable centre also has an impressive aquaduct crossing a deep valley, cutting the hilltop city of Spoleto off from the adjacent mountains.

Aquaduct crossing valley in Spoleto

I didn’t have a clear plan of my itinerary onwards – but had found a nice zig-zag road crossing the Monte Sibillini range back towards the eastern lowlands while studying the area in Google Earth.

Wayfinding was secured by my (at times) trustworthy GPS. It did however occur to me that the accuracy and currency of the map data might have been better: At one stage my GPS took me through a village which a perfectly good highway would have led me around at a fraction of the time.

This village had so narrow streets that I eventually had to fold the side mirrors to squeeze through – and even then they scratched the walls on either side…

Italy is widely reknowned as the cradle of good food, and so I felt that I was in the rigth when I ordered a mixed grill at a road-side restaurant east of Uscita. This turned out to be completely wrong – or at the very minimum the exception which proves the rule. Had I ordered Haggis I might not have been quite as surprised at what I found on the plate, but as it was I felt more than a little cheated upon getting back in my car continuing my journey.

The start of my zig-zag-road was a winter sport resort by the name of Bolognola which turned out to be considerably less remarkable than anticipated – but which still offered some nice views on the way to the ascent.

Marche

On the eastern side of the Monte Sibillini range, the terrain is gradually transforming into a hillly landscape, getting flatter and flatter towards the Adriatic coast.

After consulting Lonely Planet during my miserable lunch experience I had decided that the village of Numana near Sirolo and Monte Conero would be a good place to stay on the next evening. I was however not in a rush and took my time sightseeing as I drove east through the hills.

A hilltop village by the name of San Ginesio gave a fantastic view back towards the Sibillini range and would, in better weather, have been a fantastic place to take photos. As it were, the view was better than the photos.

A significant university city, Macerata, is also located in Marche. I spent an hour or so walking around here also while dusk turned into evening. After my drive in the mountains the crowds of Macerata were quite overwhelming and I was soon saturated.

After having checked in at my hotel in Numana I headed out to look for a restaurant. I assessed one place after the other – which didn’t take too long since there were only four open eateries in Numana. The first one looked ok, but too basic, I thought. The second one looked too posh – and too full. The third one had an interesting view over the harbor (even though it was pitch black by now) – I decided to try here.

It seems I didn’t fit the bill of the regular diner in this restaurant because despite 90% of the tables being vacant I was informed that “sorry sir, we have no free tables”.

In despair, I returned to the first place in order to get some basic food, just in time to see them close.

This most definitively wasn’t a day in the name of culinary delights –Bitter and resentful I decided to head for the lower sea front. Here I found an establishment with an unnatural concentration of people with dark blue jackets with brass buttons. A yacht club of some kind where they, reluctantly, agreed to serve me a fish which has suffered some kind of intercourse with hot water. On top of this, I negotiated a bottle of wine.

***

Monte Conero is both a little mountain and a stretch of cliffs on the coast directly south of Ancona. The next morning I made my way along the coast and to the airport where I had agreed to pick up colleague Olga for a final sightseeing session prior to the meeting which was to commence the next day.

We spent the afternoon touring the coastal near Monte Conero before dropping back into Ancona in the early evening.

Upon surrendering the rental car at the airport we had to get a taxi back into the city. The taxi service at Ancona airport wasn’t really ready for this massive influx of passengers (2) outside of the time when there were flights scheduled to arrive. We therefore had to spend some time trying to motivate a sleepy and disoriented guy who bore all the hallmarks of a taxi driver (without any of the commonly accompanying navigation skills) to take us to Ancona.

A shameless fraud, the driver insisted on showing us one Ancona attraction after the other, most of which turned out to be either non-existent, non-attractive or both. For each defeat, he excused himself citing his sister-in-law or her friends as source of the erroneous information.

The low-light of the sightseeing tour was a trip to the tourist harbor at an additional cost of 15 € judging by the taxi-meter. This turned out to be a seasonally empty set of berths rented for private motor yachts and sail boats.

We on our part told him that we were married, but not to each other and that we would appreciate his discretion. Upon learning this he became silent as an oyster and suddenly remembered where our hotel was located. Difficult to get these Catholics. It is ok to con a man – but sins of an extra-martial nature are taboo.

Ancona

Not so much to say about Ancona really. A messy little harbou
r city with a number of attractive squares. A decent selection of restaurants with italian fare, a good selection of local and national wines. What more do you want?

From here and onwards it was all meetings.

Sarantos giving an inspired lecture on metadata evaluation. From the meeting in the Evaluation Work Group in the EuropeanaLocal project

***

Upon departing from Ancona we faced a problem which I had thought endemic to Sogn og Fjordane: fog.

No planes could land – and so no planes could take off. We were sent southwards to the neighboring city of Pescara and flown from there to Munich for an unscheduled stop-over until I could return to Abu Dhabi the following day.

I didn’t feel as sorry for myself as I did for Sarantos though. He had achieved the masterpiece of buying a return ticket for a non-existent flight which didn’t start operating until two weeks after. In the wake of this he was forced to travel through Rome and an unknown number of hops until he was home – three days later.

Kva: Jordan på tre dagar (i minste laget)

Kvar: Petra, Wadi Rum, Karak, Daudehavet, Nebofjellet

Når: 12-15. Februar 2009

Som vanen er byrja turen med eit diplomatisk samanbrot mellom meg og eitt flyselskap – denne gongen Eithad som eg elles har skrive og meint mykje fint om – men som på denne dagen synte at dei kan hevde seg mellom dei største og mest veletablerte flyselskapa slik som Air France, KLM og SAS når det kjem til manglande forståing av kva dei driv med.

Kort sagt: ved ankomst flyplassen vart eg avvist ettersom eg møtte opp 59 minutt og ikkje ein time før avgong. Eitt par som skulle vere med same flyet stod framleis i innsjekkinga og dette var såleis berre for å vere tverre.

Ved klage til Etihad sitt kontor fekk eg beskjed om at dei ikkje berre snytte meg for utreisa – men likesågoft kansellerte heimturen også: ettersom utreisa hadde vore ein “no-show”. Eg treiv telefonrøyret frå den forskremde bilettkontorassistenten og forklarte akkurat kva eg meinte om han og det forbistra selskapet hans før eg bestillte ein ny billett hjå Royal Jordanian.

Royal Jordanian på si side bad meg vente til klokka halv seks før og så hente billetten på deira kontor på Abu Dhabi lufthamn. Dette kontoret synte seg ved nærare ettersyn å vere nedlagt og det var berre med eitt naudskrik at eg ikkje vart snytt for den andre flygninga på same strekning denne dagen. Sju timar seinare enn planlagt var eg i alle fall på veg til Jordan, Amman, Petra og alt det som eg hadde lese om i lang tid.

***

Som regel når ein leiger bil får ein oppgjeve at det køyretyet ein kan gjere seg forhåpningar om er ein Toyota Land Cruiser “eller liknande”; ein Ford Mondeo “eller liknande”; ein Volkswagen Golf “eller liknande” og så vidare. Utan unntak er “eller liknande” ein god del dårlegare enn samanlikningsgrunnlaget – likskapen stansar ofte ved talet hjul, styringsmekanisme og type drivstoff.

Eg hadde denne gongen skrudd forventningane ned til eitt svært avgrensa nivå ettersom det eg hadde bestillt var ein Toyora Corolla “eller liknande” – noko som synte seg å vere veslebroren til ein utbrukt Opel Vectra.

Bilen vart overlevert av ein kar som hadde tilbrakt dei same sju timane som eg nett hadde nytta på Abu Dhabi lufthamn på Queen Ahalia International i Amman. Det er ikkje så alt for mykje å ta seg til med på denne lufthamna og karen var i eitt etter måten slett lune.

Dette endra seg dramatisk då eg kom i skade for å gje han nærare 200 kroner i tips før eg hadde lært meg kva ein Jordansk Dinar eigentleg er verd.

Sju timar forsinkelse var ikkje ein del av den opprinnelege planen min og det bilturen frå Amman til Wadi Musa, landsbyen ved inngangen til Petra, vart avlagd i stummande mørkre.

Eg hadde ikkje noko kart og ikkje visste eg veien heller – men eg hadde vore inne på Google Earth for å merkje av nokre viktige kryss sørover platået på GPSen min – dette kom vel med ettersom skilting heller ikkje i Jordan virka til å vere den mest spesialiserte disiplinen.

Klokka var nærare to om natta før eg kom from. Hotellet eg hadde booka hadde ikkje så alt for oppløftane anmeldingar på Booking.com:

“…The only redeeming feature of this hotel is its location…”

Review på Booking.com

“Location” var imidlertid nok for meg.

Februar er ikkje høgsesong for turisme i Wadi Musa og portieren vart meir oppøst over synet av meg enn det som var naturleg om hotellet hadde hatt nok gjester til å betale løna hans.

Han visste ikkje kva godt han skulle gjere for å tekkjast gjesten sin og kom attende til rommet mitt tre gonger med ulike remediar for å gjere opphaldet mitt betre. Varmeovnen forstod eg. Hårfønaren gjorde meg meir usikker. Siste gongen han banka på døra før eg gjekk til sengs ville han diskutere OL på Lillehammer.

Til frukost dagen etter fekk eg prova at eg hadde rett med tanke på kor mange gjester det var på hotellet. I ein sal som eg vil anslå å vere meint for omlag 150 menneske var det dekka to stusselege bord eitt til meg og eitt til to eldre damer.

Frukostbuffeten bestod av ei svær skål med timian, ei like svær skål med kremost og så mykje arabisk brød som ein kunne ete. Til dette vart det servert krutsterk kaffi, unaturleg søt fruktjuice – og vatn. Ikkje noko som kjem til å gå inn i verdshistoria.

Det kan neppe vere litterært nybrotsarbeid å plukke fram adjektiv som “stygt” når ein snakkar om Wadi Musa. Staden har alt som skal til for å vere fin – men overkonstruksjon og farge- og designblinde arkitektar har sett sine spor. Dei har imidlertid eitt breitt utval av små restaurantar og hotell i alle klassar frå det verst tenkjelege til det dyrast tenkjelege.

Petra er naturlegvis trekkplasteret for folk som vitjar Wadi Musa. Det er få stadar eg har lese så mykje om før eg vitja staden – og som likevel har gjeve eit så storslagent inntrykk som Petra.

Inngangen til Petra går gjennom ei kilometerlang fjellkløft, Siqen, som på det smalaste ikkje er meir enn to-tre meter breid med fleire hundre meter høge fjellsider. Nett når det ser ut som om kløfta endar i tverre fjellet opnar den seg og ein vert møtt av eitt syn som inga guidebok, eller foto kan bu ein på: “the Treasury”, skattekammeret, den største av dei uthoggne strukturane i Petra.

Eg kom i prat med ein kommersiell beduin medan eg stod og beundra ingeniørkunsten til Nabaetarane. Han overtalte meg til å leige kamelen hans. Kamelen såg langt frå like entusiastisk ut som beduinen med tanke på denne forretningstransaksjonen – men hadde ikkje stemmerett.

Petra er stort og tildels ulendt. Eg gjekk meir enn 20 km denne dagen og var godt møyr i beina når eg kom attende til det folketome hotellet i Wadi Musa om kvelden.

***

Neste dag bar turen vidare til Wadi Rum, ein stad der T.E. Lawrence nytta ein god del tid under felttoget mot Tyrkarane under fyrste verdskrigen.

Eg har aldri blitt stansa så ofte av politiet nokon gong som i Jordan. Kanskje hadde den bilen min ei stygg slagside når eg sat inni? Kanskje var det proporsjonen mellom bil- og førarstorleiken som gjorde inntrykk?

Dei ville ikkje noko. Dei ville berre høyre kvar eg var ifrå, få stadfesta at eg likte Jordan – og spandere te på meg. Dette gjentok seg tre gonger på vegen sørover.

Wadi Rum var ein stad heilt utanom det vanlege den også. Sanden, fjella og himmelen konkurrerte om kven som kunne gje dei sterkaste fargane og eitt eventyrlandskap av raudt, brunt, gult og blått breidde seg ikring meg på alle kantar.

På besøkssenteret ved innkøyrsla til Wadi Rum støytte eg på to Canadiarar, Laura og Matt, som var på jorda-rundt-tur og som var på jakt etter nokon å dele safariutgifter med. Dei hadde forhandla fram ein avtale med ein motorisert beduin ved namn Ahmed som i sin skamfarne men trufaste Landcruiser køyrde oss ikring til dei ulike attraksjonane i Wadi Rum brorparten av dagen.

Seint på ettermiddagen bestemte vi oss for å gå ein tur til fjellformasjonen “the Seven Pillars of Wisdom”. For å kome til foten av dette fjellet måtte ein krysse ei sandslette på nær to kilometer.

Fyllt av overmot etter ein heil dag med sandkøyring (med erfaren sjåfør og firehjulstrekkar) gav eg meg i kast med sandsletta med min eitt-og-eitt-halvt-hjulsdrivne Opel Vectra.

Etter omlag ein kilometer var det klart at vi ikkje kom til å få bilen ut av sanden på eiga hand – så vi gjekk likesågodt på fjelltur – så fekk problemet vente til vi kom attende, noko problemet gjorde.

Det var ikkje noko anna å gjere enn å bite i den sure daddelen, luffe attende til hovudvegen og tigge hjelp frå forbipasserande.

Det tok ikkje så lang tid før bilen var attende på vegen men det var ikkje til å stikke under ein stol at det var fordømmelse i blikket på karane som hjelpte meg.

Etter at 20 dinarar hadde skift eigar var dei imidlertid alle samde om at dette kunne ha hendt med kven som helst – og at eg måtte ha vore ein meisterleg sjåfør som kom så langt ut i sanden med ein slik bil.

Alle var nøgde.

Det vart seint. Eg åt middag med Laura og Matt i Wadi Rum før eg vende panseret nordover att. “Power-turisme” gjev ikkje rom for lange kvilepausar og eg hadde sett meg ut korsfararbyen Karak på austsida av Daudehavet som endestasjon for natta.

Det var etter ti om kvelden og det var stort sett berre trailerar som traffikerte hovudvegen mot Amman. Eg hadde tre timar med køyring framom meg og ein heil dag med safari bak meg. Nokre te- og kaffikoppar i selskap med politiet gjorde godt – men dette var openbart ikkje noko alle traffikantane nytte godt av.

Kring midnatt kom eg bakom ein lastebil med ein lastebil på planet. Dette var utan tvil over lasteevna til køyredoningen og gneistane stod bakom bilen for kvar hump i vegbana. Lasta var heller ikkje spesielt godt sikra – og eg var fleire gonger sikker på at bilen på planet kom til å velte – og ta verten med seg. På ei lang bein strekke torde eg til sist å køyre forbi.

Eg hadde ikkje booka hotell i Karak. Eg hadde lese i Lonely Planet at det skulle finnast nokre 24 timars etablissement og stolte på at eg måtte lukkast med å finne eitt av desse. Og rett nok, i det eg var i ferd med å gje opp kom eg frampå “the Qairwan Hotel” ei overnattingsverksemd med det fengjande slagordet “We don’t say more – you have to come and see”. Det kan kanskje vere like greitt at dei ikkje sa noko – og at eg var på denne turen åleine.

***

Karak var den austlegaste av byane korsfararane tok seg bryet med å befeste. Baldwin av Flandern sette opp ei svær borg her, som framleis er å sjå i dag.

Frå Karak køyrde eg ned til Daudehavet. Platået på austsida av Daudehavet har ei høgd på omlag 1000 m o.h. – Daudehavet ligg på 400 m u.h. altså ein høgdeforskjell på mest 1500 meter.

Etter tradisjonen skal det ha vore i dette området byane Sodoma og Gomorrah låg.

Eg hadde alltid førestelt meg at dette at ein flyt så godt i Daudehavet at ein utan problem kan lese ei bok eller ei avis medan ein “sit” i vatnet måtte vere ei grov overdriving.

For å prove dette kjøpte eg meg ei svær avis, slik Aftenposten brukte å vere, og la meg på flot. Til mi stor undring var det ikkje det minste vanskeleg å lese avisa utan å bløyte den. Det som derimot var vanskeleg – og som til sist gjorde kål på avisa – var å kome meg i land att etter endt symjing/lesing. Å få beina under seg i denne saltrøra var lettare sagt enn gjort.

Siste staden eg hadde blenkt ut for denne vitjinga til Jordan var Mount Nebo, fjellet der Moses fyrst såg det lova landet. Synet mitt på kor skuffa Moses må ha vore over meldinga om at han ikkje fekk kome inn i det lova landet endra seg nok litt etter å ha vitja Mount Nebo. Det var ikkje allverda å sjå herifrå.

***

Ved retur til Queen Ahlia International seint på kvelden såg eg at Stieg Larsson ruva høgst på lista over bestseljarar. Etter dei eksotiske opplevingane dei tre føregåande dagane var dette ei rift i eitt elles fortreffeleg Jordan som eg skal attende til fleire gonger.

What: Project meeting with a hint of sightseeing

Where: Veria, Greece

When: September/October 2008

These gentlemen may look innocent enough but combined with sufficient amounts of Tsippouro they proved to be quite sufficient to kick-start our evening out.

When arriving in Thessaloniki, Ioannis had warned us that this was Greece but that it was also the Balkans and that we for this reason shouldn’t accept everything at face value. This was where I made my first mistake upon being given the keys to an "Alfa Romeo or similar" which for once turned out to actually be an Alfa Romeo.

The Alfa Romeo had however been an Alfa Romeo for a very long period of time – and on this particular morning it decided that enough was enough and broke down on the highway outside of Veria – about one and a half hour’s drive west of Thessaloniki.

The sadly named “Former Yugoslav Rebublic of Macedonia” (FYROM) today lays claim to the name Macedonia. This claim is however not entirely uncontested – as the Greek considers themselves the only true natural home to the region of Macedonia. And they have history on their side. It was this area that Philippos II, father of Alexander the Great, considered Macedonia.

Car rental and history lessons aside, having had my dubious Alfa Romeo replaced with a slightly less seasoned swede, a Volvo S40, me and Olga set off northwards in the direction of Loutraki. According to our host Ioannis, there were a set of beautiful thermal pools to be found in a narrow valley up there.

The pools were quite interesting. Hot springs had been channeled into a regular cold water river so that half the stream was a comfortable 40 degrees Celcius while the other half was a fertility shrinking 10 degrees Celcius.

The river sported a small vertical waterfall of some four meters heigh which allowed those bathing there the dubious pleasure of alternating between scolding and freezing showers – which undeniably had a nice effect.

…

The purpose of my presence in Veria was however a meeting in the EuropeanaLocal project. As a consequence, most of the time was reserved for sitting in a meeting room discussing issues related to efficient sharing of European cultural heritage through distributed service based infrastructures.

…

The local distillation in Veria goes by the name of Tsippouro and is a particularly evil substance in that it tastes quite pleasant while it makes the mind run away as if pulled by ten wild horses.

An exceptionally nice evening up in the mountains to the south-west of Veria city consequently resulted in a fatal outcome for me as may be seen from the photo below.

Dancing with Ioannis on my shoulder: Something which may, upon secondary reflection, have been a mistake on my part.

Kven: Oskar Henriksen og meg sjølv.

Kva: Vitjing i Sana’a (Jemen).

Kvar: Sana’a og det nære omlandet.

Når: Slutten av August 2008.

Med omsyn til tradisjonar og levemåte er Jemen truleg eitt av dei mest “autentiske” landa på den Arabiske halvøya. Medan levemåten i kongedømet Saudi og UAE har blitt revolusjonert grunna rike oljefunn har ikkje jemenittane andre løysingar på vanskane sine enn å setje seg ned, ta seg ei god tugge med khat og tygge på den i fire timar – kvar dag.

No er det ikkje det at Jemen ikkje har endra seg. Landet er den einaste av statane på halvøya som har eitt sekulært, ikkje-Islamsk styresett. Det har tidlegare også lefla med kommunisme og vert i dag som dei siste 30 åra styrt med mange ord, men ikkje så alt for stø hand, av tidlegare feltmarskalk Ali Abdullah Saleh. I kraft av at landet mest stadig er herja av interne konfliktar av borgarkrigsproporsjonar fungerar det også som frihamn for mange uynskte samfunnselement som knappast bidreg til å betre renomeet til staten.

Likevel er Jemen fascinerande. Attåt kulturen (og spaninga ved lett å kunne bli kidnappa) har landet ein storveges natur som spenner frå høge fjell og grøderikesletter til kystområda og den store sandørkenen som ein gjerne assosierar med Arabia.

Kollega Oskar Henriksen og eg la vegen til Jemen ei helg i slutten av august 2009 for å ta hovudstaden Sana’a og tilliggjande attraksjonar i nærare augesyn. I løpet av denne turen – som gjekk innom det som må vere dei verste turistfellene i landet – møtte vi til saman mindre enn ti andre utanlandske turistar.

…

Denne sommaren hadde det vore mykje oppstyr om ein eksil-jemenitt som hadde teke seg umaken med å strype ei jente frå Oslo etter eitt lag borte i London. Følgjeleg hadde karen teke beina på nakken og rymt attende til Sana’a der han gjekk i dekning på hotellet til far sin. Dette hotellet heitte Taj Sheba Hotell – og det var her eg og Oskar hadde innlosjert oss for anledninga.

Dette var eit komfortabelt om enn noko nøytralt femstjernershotell som ikkje kunne få gjort stort nok poeng av at dette var det einaste hotellet i Sana’a som hadde badebasseng. Dei hadde imidlertid ikkje vatn i bassenget når vi var der.

Mest oppsiktsvekkjande for ein fredsæl vestlending var det imidlertid at det var ein metalldetektor ved inngongen til hotellet der hotellbeteninga orsaka eventuelle ulemper som måtte følgje av at skytevåpen ikkje var tillatne inne på hotellet. Dette galdt imidlertid ikkje dei svære dolkane som alle jemenittane går og ber på til ei kvar tid.

…

Til siktsjåinga hadde vi skaffa oss ein lokal guide. Som så mange av sine landsmenn var han utstyrt med det fortreffelege namnet Mohammed i tillegg til ein noko aldrande Toyota Landcruiser. Mohammed var ein artig kar som skreiv og framførte eigne erotiske tekstar til tradisjonelle jemenittiske folketonar. Han talte også varmt om kamelmelka sin innverknad på “yteevna”, det fortreffelege ved å ta seg midlertidige andrekoner oppe i fjella og kor ubrukeleg bylivet i Sana’a eigentleg var.

Mohammed skulle ta oss med på ei runde til nokre av dei mest vidgjetne attraksjonane i omlandet til Sana’a og fyrste stasjon på turen var Wadi Dahr og palasset til Imam Yahia, tidlegare øvste leiar i Jemen. Imampalasset var eit høgt smalt pepparkakehus som ruva på toppen av ei svær klippe i botnen av Wadi Dahr. Oppnamnet bergpalasset (the Rock Palace) var velfortent og passande. Frå taket hadde ein fortreffeleg utsyn over omlandet og det må i si tid ha vore ein meir enn allminneleg staseleg residens for Imamen.

Det var no byrja å li framunder middagstid og for ein jemenitt med respekt for seg sjølv tydde dette at det no var på høg tid å byrje førebuingane til kvelden sin khat-rus.

Mohammed gjekk til innkjøp av ein svær bunke med khat-kvistar på marknaden utanfor Imampalasset. Desse oppbevarte han i ein brødpose som han hadde liggande i fanget medan han køyred. Han fyllte munnen med store mengder khatblad og små kvistar og så togg det beste han vann. Etterkvart som khaten vart melen opp plasserte han den grøne massen ut i eine kjaken – og la så innpå meir.

Slik heldt han fram inntil det såg ut som han hadde eit moge vestnorsk eple inne i eine kjaken. Slik heldt forøvrig alle andre vi møtte på også. Menn, kvinner og barn – soldatar, politifolk og handelsmenn. I khaten var dei alle sameinte.

Det tek omlag tre timar å tygge igong ein khat-rus. Den jamne jemenitten tygg difor khat i fire timar kvar dag for å få seg ein rus og for at verknaden skal halde seg utover kvelden. Det er ikkje til å stikke under ein stol at dette har ein viss innverknad på nasjonaløkonomien. Fire timar av arbeidsdagen til einkvar arbeidsfør jemenitt vert beslaglagt av arbeidet med å skaffe seg ein etterlengta khat-rus.

Ein annan av attraksjonane i omlandet til Sana’a er landsbyen Thula som er ein autentisk liten steinlandsby som daterer attende til omlag år 300 e. Kr. Byen ligg ved foten av eit borgsett fjell og ser utover eit gøderikt sletteland. Byen er framleis heim til omlag 15 000 menneske som bur som dei har gjort i 1700 år men som på vegen har fått seg rennande vatn, elektrisitet og souvenirbutikkar.

Det vart etterkvart klart for oss at sjølve guidekostnadene kom til å bli marginale i høve alle dei souvenirane vi ville måtte kjøpe under turen. Kvar vi kom hadde Mohammed ein kamerat som skulle syne oss ikring. Denne kameraten hadde utan unntak ein souvenirbutikk. I Thula hadde guiden Mohammed ein kamerat med namnet Sami som var svært karismatisk, svært irriterande og heilt omogleg å riste av seg. Til alt overmål hadde han ikkje berre ein men TRE souvenirbutikkar – og ein talrik kameratflokk der alle hadde minst ein souvenirbutikk kvar.

Under ei enkel dagsreise lukkast det jemenittane å påføre meg følgjande artesanaliar:

• Eit autentisk stempel som hadde vore nytta av dronninga av Saba sjølv
• Ein oljelampe som utan tvil ville nulle ut ei kvar moderne innbuforsikring
• Eitt par av desse sjala som arabarane turbanar av og som der virka lurt å kjøpe der og då
• Eitt sølvsmykke laga av jødiske sølvsmedar som no var kjeppjaga frå landet
• Eitt skjerf som visstnok skulle vere heilt unikt (men som truleg var laga i Kina)
• Ein svær krum sølvdolk av det slaget Jemenittane ber overalt der dei går – mest truleg aluminiumsfolie
• Ein heilt urimeleg dyr plastboks med myrra som eg ikkje veit heilt kva eg skal gjere med

Mat må ein ha – og lunsjen vart innteken i den sjaremerande men ikkje så alt for ryddige vesle landsbyen Shibam ved foten av Kawkaban. Byen delar namn men lite anna med Shibam i Wadi Hadhramaut som eg har lagt meg for minnet at eg ein eller annan gong skal vitje.

Mohammed bukserte oss inn nokre bakgater, forbi eit gassdrive industrikjøken som høyrdest ut som ein jetmotor og opp tre etasjar til ei stor teppelagd stove der det låg jemenittar strødd langs veggane og togg khat, åt honning og venta på lunsj.

Eg trur ikkje at verken denne serveringsverksemda eller mattilsynet ville ha overlevd om dei to hadde møtst – men Oskar og eg er laga av grovare materiale og eventyrlystne som vi var sette vi oss ned langs veggen i påvente av oppdekninga. Denne kom i form av ei rekkje rettar som eg ikkje er sikker på om eg skal vere glad eller lei meg for at eg ikkje visste kva var. Det einaste som eg klarte å identifisere – men langt frå det verste – var geitelever.

På ein fjelltopp – like bak Shibam ligg byen Kawkaban på toppen av eit svært fjell. Denne uinntakelege kringsette byen er ein av dei få byane i Jemen som aldri har vore beseira av fiendtlege styrkar. Det er berre ein einaste port i bymuren og denne er bevakta heile døgeret den dag i dag. Som med dei andre stadane vi hadde vore var det ikkje mykje Mohammed fortalde oss om verken kultur eller historie. Han krydra imidlertid køyreturen med å fortelje om ymse single europeiske damer som han hadde guida på same turen medan han smilte lurt så khaten kom til syne i munnvikane.

…

Oskar er ein mann som kjenner folk overalt. Folk som har helsa på Oskar har det heller ikkje med å gløyme han og såleis var det at vi i kveldinga hadde avtala å møte Nasher, den gamle forretningsagenten til Blom som budde i Sana’a.

Nasher dukka opp på hotellet vårt, vart ekstatisk over å sjå Oskar og gjekk så inn i ein lengre periode med intense mobiltelefonsamtalar. Etter å ha fullført desse proklamerte han at vi i morgon tidleg hadde møte med tre ulike ministerium og at viseministeren for planlegging i Jemen hadde gjeve oss audiens klokka 10:00.

Slik endra turen karakter frå ein avslappande ferie til ein ubudd salsturné i ukjende omgjevnader.

Nasher ville også ta oss med ut på middag. I eitt neonbelyst gatekjøkenlokale med trebenkar lik dei vi finn på norske rasteplassar inntok vi eitt måltid beståande i sin heilskap av medium-rå geitelever og fisk som var tilberedt ved svært høg varme. Den siste var svært velsmakande, den fyrste meir smakande enn vel. Som aperitif vart det servert eitt halvlitersglas med gulrotjuice som jemenittane meinte passa godt saman med geitelever.

Ein dag som turist i det jemenittiske byråkratiet var uventa men ikkje utan interesse. Det var ikkje så mange internasjonale konsulentselskap i Jemen. Vi vart difor mottekne med stor velvilje. Vi hadde ikkje eingong visittkort med oss – ingen presentasjonar- og ikkje noko å gje frå oss. Dette virka ikkje til å gå inn på jemenittane. Turnéen tok oss innom Finansdepartementet, Planleggingsdepartementet og eitt direktorat for sosial utvikling før vi endeleg kunne trekkje i turistrolla att.

Hovudattraksjonen i Sana’a er nettop Sana’a. Hovudstaden i Jemen har ein gamleby som eksklusivt består av trange gater med pepparkakehus som spenner mellom tre og sju etasjars høgde. I kjellaren er det gjerne ei kamelkvern – som vert nytta til å presse olje utav sesamfrø og som vert driven av ein stakkars kamel med skylappar som går rundt og rundt og rundt – medan møllaren ligg langsmed veggen og tygg khat.

Sana’a er i tillegg til sin særprega arkitektur kjend for den store marknaden sin der ein må ha med lokalkjende for i det heile teke å finne vegen utatt. Inngongen til souqen går gjennom Bab al Yemen (Jemenporten). Oskar kjøpte med seg litt krydder frå ein apatisk khat-tyggande kar – elles heldt vi eitt ekstra godt tak i lommebøkene under denne rusleturen.

Saddam Hussein virka ikkje til å ha lide noko popularitetsnederlag i Jemen etter å ha blitt hengd til verda si skue kort tid før. Det var såleis ei rekkje souvenirar, plakatar og trykk ein kunne få kjøpt som var pryda av biletet til den forgangne diktatoren. Så er då også Jemen sjølv i ein slags borgarkrig mellom Shiamuslimar i den nordlege Sa’ada provinsen og Sunniar i dei tilliggande områda.

Då vi skulle til å reise kom Nasher med noko som minnte om ein postkasse i tungt treverk. Denne, sa han, inneheldt ni liter sidrhonning som vi kunne setje i oss når vi kom til Abu Dhabi. Trekassen hadde til og med ein hengelås – og den står framleis uåpna i kjøkenet eitt år etter – når denne artikkelen er skriven. Sidrhonning, har eg fått høyre, er noko med det gjævaste ein kan få av honning og den vert omsett i supermarknadane i Abu Dhabi for omlag 150 AED pr kvart liter. Nasher var ein gåvmild mann.

Det er ei lita moglegheit for at eg vart lurt med omsyn til autentisiteten til nokre av souvenirane eg kjøpte på denne turen – men ein unik ting fekk eg med meg, nemleg boka “The Virtues of Polygamy” som eg plukka opp på flyplassen frå eitt stativ med gratislitteratur for vantru som vil lære om Islam medan dei er ute og flyg.

Eg las heile denne boka på flyet attende til Dubai.

Karen som sat ved sidan av meg var polygamist. Han reiste med to koner og eit ukjent antal ungar. Han hadde ein bunke med boardingpass så tjukk som ei stortingsmelding og såg slett ikkje ut som om han hadde det så godt. Eg baud han ikkje låne boka mi – men tenkte mitt. Det gjorde nok han også.

…

Det er synd at Jemen er så krigsherja som det er. Utan tvil er dette det vakraste av landa eg har vitja her i Arabia og eg SKAL attende. Neste gong til Wadi Hadramauht og Dronninga av Saba sitt rike.

Kva: Biltur langs Costa del Sol frå Gibraltar til Barcelona

Kvar: Malaga – La Linea de la Concepcion/Gibraltar; Gibraltar – Malaga – Ronda – Antequera; Antequera – Granada; Granada – Catral; Catral – Peñiscola; Peñiscola – Montserrat; Montserrat – Barcelona. Omlag 1400 km

Når : Ni dagar (7-15. Juni 2008)

Å lande i Malaga

Malaga er midt i kjernen av det norske emigrantmiljøet på solkysten og vi hadde såleis ikkje noko anna føre enn å føreta ei flylanding og kome oss derifrå så fort som mogleg. Dette skulle syne seg å vere ei noko meir tidkrevjande affære enn vi hadde sett føre oss, for sjølv om flyturen gjekk rimeleg bra – trass kriminell plassmangel – tok det eitt hav av tid å kome seg ut av flyplassen.

Vi landa på husmannsterminalen samstundes som to-tre andre fly frå Noreg. Minst eitt av desse flya var fullsett med kvinnfolk tidleg i 40-åra med hysterisk lått, klorbleika hår og ein heilt bestemt usunn hudfarge som må tilskrivast anten mikrobølgjeovn eller overdriven solariumbruk. Medan vi venta på koffertane våre, som umogleg kan ha reist med same fly som oss, var vi nøydde til å høyre på desse kvinnene – noko som sette oss i eit dårleg sinnelag.

Etter å ha fått samla vårt jordiske gods og pressa oss gjennom tollen byrja ein ny kø. Det synte seg at alle som leigde bil i Malaga gjorde dette gjennom AVIS. AVIS var ikkje budd på dette enno dette er det einaste AVIS gjer.

Karen som sat i skranken samla inn meir informasjon om meg enn det mor mi kunne ha gjeve han – før han iverksette same prosess for Harald og Øyvind med eit tungt og høyrbart sukk. Ikkje uventa fekk vi utlevert ein Renault Megane i staden for den Peugeot 307-en vi hadde tinga.

La Linea de la Concepción

Før avreise hadde vi diskutert kor mykje tid vi kom til å bruke på å ta oss frå Malaga til La Linea de la Concepción, den spanske grensebyen til Gibraltar. Estimata våre varierte mellom 1 1/2 og 3 timar og det var med stor lukke vi kunne konstantere at dei mest optimistiske for ein gongs skuld hadde hatt rett.

Vegen langs kysten var svært god og ein kunne halde ein jamn fart på omlag 130 km/t mesteparten av tida. Spanjolane er like glade – om ikkje gladare – i bomvegar enn det vi Nordmenn er. For kvar 50 km var det minst ein vegbom – dette var den einaste hindringa vi møtte.

Hotellet vårt i La Linea de la Concepción låg på austsida av byen ved stranda – like innunder Gibraltarklippa som tårna høgt over sjøen på den andre sida av grensa. Hotellet kan best skildrast med følgjande uttrykk frå Gloppen: “so, so”.

Gibraltar

Av ei eller anna årsak har eg alltid hatt lyst til å vitje Gibraltar. Når vi spurde oss føre på Thorntree-forumet til Lonely Planet var det imidlertid ikkje mange lovord denne Britiske utposten hausta. Nokre meinte at dette var ein stad det var verd å bruke mykje pengar for å sleppe å vitje – andre at ein til naud kunne nytte ein time her – men ingen kunne sjå noko som helst slag vit i å køyre ein og ein halv time vestover frå Malaga berre for å ha planta skosålane på denne vesle flekken av Storbritannia.

Skikkelege Glopparar let seg imidlertid ikkje halde nede av råd frå urbanistiske og ubrukelege nettsurfarar av engelskspråkleg herkomst. Neste dag rusla vi difor over grensa og inn i Gibraltar.

Ikkje før hadde tåspissane våre entra britisk jord før ein kar med namn Peter Victory hadde introdusert seg og overtala oss til å la han gje oss ei “all-inclusive” guiding i Gibraltar. Dette synte seg å vere eit heldig val ettersom vi denne dagen var på “power sightseeing” og sette effektivitet over kvalitet når det galdt opplevingar!

Det fyrste som slo meg ved Gibraltar var at langs grensa til Spania låg det ein flyplass med ei rullebane like lang/brei som heile landet. Såleis måtte vitjarar til Gibraltar krysse denne for å ta seg inn i byen. Dette vart ordna gjennom trafikklysregulering av ferdsla. På grønt lys kunne bilistar og fotgjengarar krysse – på raudt kunne flya lande.

Eg fann tre ting til som var verd å merkje seg ved Gibraltar:

• Sjølve klippa utgjorde eit klimatisk skille mellom Atlanterhavet og Middelhavet – dei to luftsystema gjorde til at det på den eine sida av klippa var klårver medan det på den andre var tjukk skodde.
• Ein hurv med apar hadde tilhald på klippa og virka til å trivast overmåte godt. Dei hadde lært seg kva framferd som skulle til for å sjarmere turistar – Norske også!
• Byen var utruleg rufsete og nedsliten.

Ronda

Øyvind hadde gjort ein heil del heimelekse og opplyste tidleg på turen at han kunn hadde få krav til denne reisa men at eitt av dei var at han måtte innom Ronda når vi likevel var i traktene. Dette skulle vere ein overmåte fin stad sa han. Lett motvilljuge la vi difor vegen opp i fjellet nord om Marbella i retning av denne småbyen som guideboka vår sa så lite om.

Både Øyvind og eg hadde utstyrt oss med navigasjonssystem på mobiltelefonane våre i forkant av denne turen. Båe var så oppsette på å få bruke desse at vi likesågodt programmerte inn rutene på båe system samstundes. Det eine systemet rapporterte om kryss og avkøyrsler på 500 meters avstand – det andre på 800 – og båe repeterte åtvaringane eit utal gonger. Dette byrja å gå Harald alvorleg på nervane allereie andre dagen.

Ronda var definitivt besøket verd. Det er ein koseleg liten by som ligg på eitt høgdedrag som er gjennomskore av eitt djupt gjel. Byen ligg på båe sider av gjelet og er bunden saman av ei imponerande bru. Dette er ein stad det fint går an å kome attende til.

Antequera og El Torcal

Neste stopp på ruta var byen Antequera som også var eitt av dei ufråvikelege krava til Øyvind. Staden var om mogleg litt søvnig – men den låg fint til på nordsida av El Torcal-fjella og var såleis eit utmerkt utgongspunkt for å utforske desse.

I Antequera fekk Øyvind seg den største biffen som nokonsinne har vore kommersielt omsett i Spania. Til alt uhell for Øyvind og hell for oss som hadde bestilt andre ting var kjøtstykket dårleg steikt og svært så feittrikt. Uff.

El Torcal var ei ganske så annerleis og langt betre oppleving enn proteininntaket nede i byen. Fjellformasjonane i El Torcal var svært spesielle og dei merkte turløypene forbausande tilfredstillande sjølv for kravstore naturbrukarar som Harald og meg sjølv.

Granada og Alhambra

Vegen gjekk no vidare til Granada – her var det eg som hadde nedsett ufråvikelege krav om at Alhambra skulle vitjast.

Med unnatak av parkeringshusa, som må ha vore designa av nokon som eig eit forsikringsselskap, er Granada ein svært triveleg by. Dette er den einaste regionen i Spania der dei framleis serverar tapas gratis til drikkande gjester – noko vi visste å setje pris på. Det vil seie, i alle fall visste Øyvind og eg å setje pris på det. Harald var oppteken av den treningshemmande effekten alkohol hadde på han og var noko meir forsiktig i inntaket av både øl og tapas. Til tider stakk han seg imidlertid vekk for å ete kake på ymse konditori langs ruta.

Personleg er eg svak for milkshaken til McDonalds. Denne var imidlertid til min store frustrasjon ikkje å oppdrive nokon stad langs Costa del Sol.

Alhambra (som bety “den raude”) er eit svært slotts-, festnings- og parkanlegg søraust i Granada. Alhambra er eitt av dei best bevarte eksempla på Islamsk arkitektur i Spania. Det brukte å vere residensen til dei Muslimske herskarane i Al-Andalus (Andalusia). Seinare vart Alhambra benytta som keisarleg residens av Charles V som mellom anna førte opp eit palass der.

For å kome inn i Alhambra må ein anten stille seg i kø lenge før åpningstid – eller ein må booke billettar på Internett
. Av ulike årsaker gjorde vi båe deler – utan å angre. Ein spasertur kringom Alhambra er ein utmerkt måte å starte dagen på og gjev eit utal gode motiv for den som likar å fotografere.

Catral, Vega Baja del Segura

Vegen vidare baud på færre ufråvikelege krav frå turdeltakarane si side. Vi planla ein litt lengre bilkøyringsetappe som skulle ta oss frå Granada til ein kystby litt nord om Alicante – ein stad med det noko uheldige namnet Peniscola. På vegen måtte vi imidlertid overnatte ein eller annan stad. Valet fall på byen Catral som låg i eitt dalføre omlag 50 km frå kysten nord-vest om Alicante.

I Catral låg det eitt hotell der dei ikkje virka til å vere så alt for vane med gjester. Det hadde store, fine rom, låg fredeleg til litt utanfor sentrum og hadde – på papiret – ei mengde fasilitetar som mellom anna eit dampbad, to symjebasseng, ein bar og to restaurantar.

Når ein er på ferie i Spania må ein symje kvar dag – såleis måtte det fyrste vi freista oss på verte symjebassenget tykte vi. Harald og eg tok difor beinvegen ut til bassenget. Etter å ha skvalpa kringom i bassenget ei stund – noko som ikkje var så alt for tidkrevjande ettersom bassenget var heller lite – byrja vi å ta nærare i augesyn alt det som låg og flaut i vatnet. Ein av framandlekamane kjende vi att som ei daud mus – korpå vi fann det mest formålstenleg å stige i land for å leggje ein vidare strategi.

Vi valde å rusle bort i sentrum for å ta byen i nærare ettersyn framfor å ete på hotellet der vi virka til å vere dei einaste gjestene. Catral kunne by på eit respektabelt antal etestader. Vi landa til slutt på ein restaurant som var driven av ei britisk dame – som også kunne fortelje oss at Catral og omlandet var tett busett av britar.

Ein liten sjekk på Wikipedia fortalde meg også at ordføraren i Catral var under etterforsking frå sentrale myndigheiter for å ha sett gjennom fingrane med ulovleg bygging i omlandet – og jamvel hadde vore med på å stimulere til dette. Mange av dei som var lurte til å byggje på irregulære tomtar var nettopp britar i eksil.

Peniscola

Montserrat

Barcelona

28 things I did during a two week drive in California, Nevada and Arizona from the 21st of October until the 3rd of November 2007 in the company of friend and colleague Idar Thoresen Kvam. I remember looking for something like this list before leaving, in the event that someone else is too, here is one:

1. Walked through the districts of Chinatown and North Beach in San Francisco to take in the atmosphere and in pursuit of a steak! Fell asleep while paying bill due to sudden and unexpected kick-in of jet lag. Saved from having all my funds stolen by travel companion Idar, who miraculously managed to stay awake.
2. Strolled along Fisherman’s Wharf stopping by attractions such as Pier 39, the sea-lions (which I would be prepared to kill if I had to live close to them), innovative and aggressive peddlers and endless amounts of T-shirt outlets. Ate clam chowder and drank beer.
3. Visited the once prison island of Alcatraz, now part of the San Francisco Bay National preservation area and major tourist attraction. Walking through the old cell blocks listening to the tales of former employees and inmates.
4. Convinced by bike rental people at Fisherman’s Wharf that it was a good idea, rented bikes and cycled the 13 miles along San Francisco Bay to Golden Gate, across the bridge and downhill to the charming village of Sausalito.
5. Made use of the San Francisco cable car network on the Hyde/Powell line and learned that cable cars are more attractive when you are merely looking at them and not actually ON them.
6. Visited Yosemite Valley, home to Yosemite Falls, Bridalveil Falls, El Capitan, Half Dome and many other spectacular natural attractions, enjoying the spectacular view as the sun set on the mountains.
7. Drove up to Glacier Point, taking in the view of the High Sierra mountains south east of Yosemite Valley, and the characteristic profile of Half Dome.
8. Spent the night at tacky, yet comfortable and enjoyable Cedar Lodge near El Portal, one of the entry points to Yosemite Valley.
9. Walked among the giant sequoia trees in Mariposa Grove, feeling small between the enormous tree trunks, measuring up to 7 meters in diameter and 80-100 meters of height.
10. Visited the world raisin-captial Selma, just south of Fresno, spending the night at a run-down road-side motel
11. Walked in the streets of San Luis Obispo on the USA highway 101 along the coast between San Francisco and Los Angeles
12. Experienced the “genuine” Danish atmosphere of the settlement Solvang where they, among all the windmills and Danish flags, bake Danish pastries, sell Danish chocolate and drink Danish schnaps.
13. Took the Universal Studios tour in Los Angeles and spent a day in the adjoining theme park, taking all the rides and visiting all the attractions. Highlights included Norman Bates’ motel and mansion (from Psycho), the plane crash set used in War of the Worlds, and the car explosion set from the Fast and the Furious.
14. Took the car for a spin along Mulholland Drive after dark to see the lights of Los Angeles from above and got lost on the hillsides after turning off the complaining voice of the woman in our Hertz Neverlost navigation system.
15. Gazed at the stars in the pavement on Hollywood Walk of Fame, paying particular respect to Liberaces’ star by jumping up and down on it in rage over the damages inflicted on the musical world by him and his piano (and appearance).
16. (Ate and) drank into the small hours of the night at the Los Angeles Sunset Strip.
17. Sat in as live studio audience during TV recording for the Late Late show with Craig Ferguson at CBS
18. Strolled on the Santa Monica Pier among merry-go-rounds, roller coasters and Ferris-wheels, eating a most mediocre dinner at the end-of-the-pier Mexican restaurant.
19. Walked along the board-walk at famed Venice Beach, taking in the Pacifiv ocean breeze and the wide sandy beach
20. Made a detour to the original Disneyland in Anaheim, seeing Disneyland as Walt Disney himself laid it out.
21. Found myslef standing on Freemont Street in Las Vegas gazing up at ceiling of the 500 meter long covererd street, taking in the Freemont Street Experience with its giant multimedia show – subsequently gambling myself through the night at Four Queens Hotel & Casino.
22. Was present at one of the many, many stage productions in Las Vegas, Hans Klok’s “the Beauty of Magic”, featuring Pamela Anderson at the Planet Hollywood Hotel & Casino resort.
23. Took in all the extravagant sights of the Las Vegas Strip such as Caesars Palace, the Bellagio Fountain, the Eiffel Tower at Paris and the canals and gondolas at the Venetian.
24. Drove through the Arizona desert to see the vast and beautiful Grand Canyon from its south rim, marvelling at how the Colorado River had cut itself deep into the surface of the rock over thousands of years.
25. Spent the night at former saloon, opium den and brothel “the Red Garter Bed & Bakery” in the small town of Williams, Arizona. In addition to the rooms being comfortable and the breakfast being outstanding, the hotel is also haunted by the ghost of a woman.
26. Drove the historic Route 66 between Seligman and Kingman, Arizona, enjoying the vast, flat desert with its reddish rock-formations.
27. On false pretence stopped by the Grand Canyon Caverns along Route 66, thinking that they were in some remote way associated with the Grand Canyon, finding out that they had nothing what-so-ever in common with the canyon except that the air in the caverns, allegedly, came from somewhere in the canyon. Sceptical. However, the caverns were a nice attraction in their own right.
28. Took a closer look at the Hoover Dam on the border between Nevada and Arizona, built in the 1930s, at the sacrifice of many workers lives.

My doubts were however put to shame and I had some of the most enjoyable evenings out in a European city ever accompanied by good, solid German food. My thanks go out to Pål, chairman of the board of Avinet (and on other occasions excellent drinking pal), for urging me to come along.

Hotel California and the Hollywood Media Centre

The base of our operations was a hotel centrally located on West-Berlin’s Kurfurstendam. The hotel carried the rather dubious name of “Hotel California” which inevitably sprouted a large number of semi-identical and rather obvious jokes.

Despite the slowest elevator I have ever seen the hotel was very agreeable indeed. Good location and ok rooms. I never got to sample the breakfast but I was told, by those of my colleagues who managed to get up in the morning, that breakfast was good!

Naming the trip a “study trip” sadly required us to camouflage the party as a corporate learning event. This meant living though a few plenary session lectures before we could split up in more navigable units and get down to some real sight-drinking.

The “business-part” of the study trip took place at the Hollywood Media Center, a few blocks down the road from the hotel. Tacky wall displays informed visitors, whether they wanted to or not, about nearly six decades of film-making that hitherto had escaped most of us without our quality of life being poorer for it.

Kings Pub, a Russian on Ku’damm

Straight across the street from the hotel colleague Yngve and I found the best watering hole we had both encountered for a long, long time, Kings Pub, a hole-in-the-wall alcohol-consumers delight with room for no more than 12-15 people.

Kings Pub was run by Russian barmaid Irina on the two nights we were there. Irina knew how to charm pub guests into giving up their cash in exchange for dark beer and vodka. As a result we spent no less than € 100 each night on drink alone, which is much considering that one beer cost no more than € 3.

Warmly recommended, go there.

Afternoon breakfast at Hackescher Markt

For reasons unknown, I had agreed to aid Yngve in coming up with some entertainment for the gala-dinner of the study trip. Simultaneously I had been asked to give the final speech of the dinner, thanking the hosts.

The evenings being what they were time was suddenly running short if I was to both contribute to the entertainment and think a little about what to say in my speech. It was Sunday afternoon by the time we settled down at Hackescher Markt in East-Berlin to start writing.

Eating breakfast in the afternoon while watching street entertainment, drinking beer and writing comedy at once is far from unagreeable. Inspiration even came to us eventually.

Dinner at the roof-top restaurant in the Reichstag building

On Sunday night, the night before departure, our gala-dinner event was scheduled at the roof-top restaurant in the Reichstag-building, a truly magnificent location in the company of equally magnificent friends and colleagues.

Food was good, I got the biggest portion of Foie Gras I have ever seen. Either the goose was genetically manipulated or more than one had to die to fill my plate alone. The wine was better, borderline excellent, and complimented every course in an excellent way.

More surprisingly, entertainment was also good. Both the speeches and two additional “entertainment acts” plus an ingenious Asplan Viak-song were well-received. Even to the extent of praise.

As usual, the party didn’t stop in time for the following day to be an altogether good experience. I woke up with a start, hearing the bus I was meant to take to the airport 3 minutes later hum in an impatient way. 5 minutes later, in no fit state to travel, I was on my way to Schönefeld by bus.

Eight hours later I parked my car outside my house in Sogndal, walked in, crashed and fell asleep, fondly remembering the past days events.