The Egyptians are fond of procedures, the purpose of which seem, at times, both opaque and arbitrary. The indignities a visitors will be subjected to upon arrival are as numerous as they are diverse.

Immediately after disembarking, a large bushy mustache, attached to a brusque-looking little human, demanded to know if I really intended for Cairo to be my final destination – or if it wouldn’t, perhaps, be better if I went somewhere else.

My verbal assurance that Cairo was, indeed, where I wanted to go, was waved aside as inconsequential, and the Mustache proceeded to demanded that I produce my boarding card. This was a document that at this stage of my journey was long forgotten, and I had to rummage around quite a bit to find it. The Mustache, having cast the most cursory of glances at the wrinkled slip of paper, waved me onwards, and I could hobble on to the next obstacle.

Third party commerce operated with surprising alacrity even in the parts of the airport that are normally restricted to travelers, air crew and staff. It followed that a steady flow of underhand business proposals and unsolicited advise bombarded me as I labored my way through the airport.

I needed to acquire a visa, and found myself a promising queue of like-minded fellow travelers.

It was the wrong one.

Aside from gross negligence on the part of whoever planned this atrocity, the only reason I could conceive for the location of the visa counter, relative to the passport line, was the sadistic pleasure a perverse individual could derive from seeing visitors waste half an hour of their precious lives in the wrong queue.

Having provided such pleasure, and, having at length acquired my visa, I returned to the passport line. This time, i was allowed through, but I still had to produce my passport a couple of more times to satisfy the inquisitive curiosity of further uniformed officials, who drifted around, brimming with authority.

Having become reunited with my luggage at the carousel, I was confronted by a singular glorious unibrow—a thing so dense and rich and commanding it would have brought a tear to Frida Kahlos eye. A voice emerging from underneath it now demanded that I produce both the battle-worn tag attached to my suitcase as well as the luggage receipt. If it was my intention to leave the airport together with my suitcase, I must prove, beyond reasonable doubt, that the two of us were in a committed relationship.

That could have gone some way in justifying why we are always issued a luggage receipt, despite it almost never being of any use. At least, it could have, if the Unibrow had compared the two. As it was, he only verified that I had one of each, if from the same trip, the same airline or the same mode of transport was outside his field of interest.

In defiance of conventional logic, I was prompted for the exact same information again by a second official, before finally arriving at a checkpoint where I needed to send my suitcase through an x-ray machine.

A gate beyond lay the arrivals hall.

Here it became apparent that what I had mistaken for a proliferation of free trade inside the restricted area was, in fact, just a minuscule fraction, that had broken off from the main body of commerce that lived in the arrivals area, where a sizable proportion of the Egyptian population stood ready to pounce.

Through a din of shouting and a confusion of extended limbs, signs and clipboards I somehow cleared my way into the backseat of a town car that I without malice assessed to be very near the sunset of its life’s day.

An early morning drive to Giza

However hardened the aeronautical bureaucracy had made me, Cairo remained something entirely special in my mind that I could not easily dismiss.

Like the Acropolis of Athens, the Colosseum of Rome, the Great Wall of China and the Macchu Picchu of the Andes, it is a place that lives rent-free in my sub-conscious and seeing it for the first time, was as if a meeting an old friend.

The very notion of Cairo evokes images of the gold and blue funerary mask of Tutankhamun, the mysterious Rosetta Stone and the famed bust of Nefertiti, Only one of which still resides in Cairo.

When it comes to Egyptian artifacts — Cairo is second only to London (the British Museum), Berlin (the Neues Museum), Paris (the Louvre), New York (the Metropolitan Museum) and Turin (the Muzeo Egizio). This owes to early visitors being uncommonly keen souvenir collectors.

In defense of the long-fingered archaeologist of yesteryear, a position rarely taken and generally unprofitable, it could be argued that his contemporary Egyptian had but little interest in preservation of his heritage. Much, therefore, that would otherwise have been lost has been secured for posterity through the expedient of foreign interference. Whether that justifies holding on to the spoils hundred years later, in what is considered a more enlightened age, sounds doubtful but is not for me to cast judgement on.

As the car rolled on, we crossed a river. This river was the Nile. In its stately progress toward the Mediterranean, it cuts straight through the metropolitan area of Cairo, separating central, downtown Cairo from Giza on its western bank.

The ancient Greeks, on whose undisputed excellence we lean whenever we heap praise on the worlds democratic institutions, held the firm conviction that the Nile was the only river in the world that flowed from south to north. This opinion, in light of more recent geographical studies, serves as a gentle reminder that just because a civilization is capable of producing a good idea it does not automatically follow that it is incapable of producing a bad one too.

The ancient Greeks held many beliefs, not all of them models for replication. To antagonise just over half of the worlds population, they for an example believed that woman, irrational, emotional and way too susceptible to her physical appetites, ought to limit her ambition to domestic pursuits such as supervising slaves, weaving cloth and producing male heirs onto which familial estates and civic status could be propagated.

The ideal woman, in the words of the historian Thucydides, was she of whom ‘there is least talk among men, whether in praise or blame’. The Greek democracy to which we allude so lovingly was, indeed, participatory, but only for a narrow body of free adult male citizens; women and a host of other, lesser groups were firmly excluded. This, I think, serves as a further reminder that not all aspects of what is broadly considered to be a good idea, need by necessity be good.

In ancient Egypt, things were different. Women, at least those of any societal standing, enjoyed a legal and economic status that was, by the standards of the time bewilderingly enlightened. An Egyptian woman could own, buy, and sell property in her own name. She could initiate divorce and be entitled to a substantial portion of the marital assets. She could bear witness in court, serve on a jury, and enter into legal contracts. In the realm of commerce, she could manage a business, and in religion, she could become a priestess.

Most famously, of course, she could rule as pharaoh, which is why the names of Hatshepsut, Nefertiti and Cleopatra are so well-know to us. That, and the fact that during a period that lasted for more than 3000 years there were no more than a handfull of female pharaohs, lending them the advantage of standing out in history.

Today, the tables have turned somewhat, albeit the Egyptian woman has a strong character and isn’t likely to let herself be subdued by her fellow man.

But I digress.

To return to the Nile, in my minds eye it was a place where simple yet elegant felluccas brandished their pointy sails while the odd dahabiya provided the ideal setting for british gentry and Belgian detectives to in turn commit and solve murder mysteries.

It would all happen on a still-floating river lined by sandy shallows on which lazy crocodiles slumbered in the sun, sheltered by steep river banks and low sandy hills , interrupted only by the odd palm grove or ancient temple.

This is, however, far removed from how the Nile looks on its leg through Cairo.

THE Pyramids

There are pyramids many places in the world

My late countryman Thor Heyerdahl, one of few Norwegians to put his money where his mouth was, did in the later stages of his life see pyramids more or less wherever he looked.

While greater theoreticians and lesser practitioners sought to diminish Mr Heyerdahl’s findings, I do not have the time of day for their opposition. While some of Heyerdahl’s discoveries may have had an element of wishfulness to them, there is little reason to doubt that the architectural principle of the pyramid was widespread.

Still, there is only one place in the world that is recognized merely as THE pyramids. Any other pyramids will need to qualify themselves by the addition of a geographical name or some similar denomination.

The smallholder spirit of my ancestors dated back some 800 years. The unyielding certainty that winter, a failed harvest or some other calamity at any time could strike, had implanted in my lineage a tendency to save wherever saving was possible. I had therefore booked a hotel whose price, star rating and review score were all three in the very lowest end of their ranges.

The hotel was, by the look of it, a new building. So new, in fact, that I suspected parts of it still to be under construction. It also seemed as if its owners ancestors may have had much in common with my own. Every expense had been spared, every corner cut. This included the lack of an elevator. which at first earshot makes me sound entitled and lazy, but that is because I haven’t told you how many floors the hotel had or what sort of luggage I was travelling with.

So, there you have it for making rash judgments.

As it happened, I was upgraded to a penthouse. Not a big, intuitive, easy to recognize penthouse, but a penthouse that with a stretch of the imagination was entitled to the classification on the strength of sitting on top of the building. Its size suggested that it may not have been intended for human habitation, a bag of cement in a corner further suggested that whatever the intent, renting it out had been a premature decision.

Still, drawing the curtains on a Giza sky that now was showing clear signs of the approaching dawn, to my considerable surprise, revealed an indisputable first class view of the real deal. There, just in front of me, the Sphinx rested at the at the foot of a hill crested by three majestic pyramids and some smaller rubble off to the left.

I was elated by this surprise – but not sufficiently so as to counteract my body’s demand for rest, and I resigned to my bed for what little remained of the night.

Going in

Breakfast was served on the roof terrace with an abandon for weather that signaled an absolute and unshakable conviction that precipitation of any kind would be an impossibility. This would not impress any desert-dweller, but to someone like me, from Western Norway where we endure more than 300 days of annual rainfall, it seemed like an overt display of optimism.

Breakfast was north-African style with freshly baked bread, honey. orange juice and piping hot, slightly muddy coffee .

It was a clear day, as far as cloud cover was concerned, but on the Giza side, the sky was hazy for reasons that I suspected of being connected to desert dust being whipped up in the air. On the Cairo side, pollution lay like a heavy lid on the city.

The Pyramids are one of the wonders of the ancient world. The sheer volume of commerce near the entrance to the Necropolis of Giza where the Pyramids are located, could well be a wonder of the modern one.

It was impressive more for its eagerness and tenacity than it was for its efficiency, and consisted of three consecutive waves of attack on any prospective visitor.

The first onslaught consisted of souvenir sellers whose main hope of income by necessity had to be from people leaving the park. They did, however, show no sign of discriminating against those entering. Souvenirs of any description were available here with no geographical or topical relationship to the pyramids, except, perhaps, for them all having been manufactured by indentured labor.

After the souvenir sellers came the guides.

Against all evidence to the contrary, each prospective guide told me that it was a very poor experience and irresponsible, verging on the extreme, to try and see the pyramids, lest I do it in his company.

He shed doubt whether I would in fact even see all the pyramids without his aid – and pointed helpfully to the greatest pyramid, as if to illustrate his point. He was not an altruistic man, though, and he made it clear that he alone, among his brethren, would be a safe companion for me.

The others, he said, were all people of low morals who would be sure to feed me lies and render my visit to the great pyramids a lifetime disappointment that only years of therapy could help me contend with..

With unparallelled difficulty, I succeeded in shaking off the guides, too.

The final wave consisted of the transport providers. They also aspired to guide me, but from the vantage point of a camel back.

I exchanged many an anxious glance with camels whose owners’ enthusiasm for my custom by far exceeded that of their animals. I could see the grateful look in the camels’ eyes as I politely, but firmly, turned down one offer after another.

Eventually, all attempts at getting at my purse subsided. It was understood that I was a poor prospect and of but little economic significance, and attentions were directed to more promising victims.

The views were truly splendid and the scale of the pyramids defied expectation and belief.

It was possible for a limited number of people to go inside the Great Pyramid and I had, at some expense, procured a slip of paper that entitled me to this privilege.

I had spent time in underground structures before. Namely in the 15-storey underground dwellings in Cappadocia in Turkey. There I had learned that while I wasn’t suffering from full-blown claustrophobia, I could feel the presence of a thing with much the same shape and size within the confines of my generously sized belly.

I did, therefore, not spend much time inside. A glimpse of the tunnel was enough before I backed out again. The interior of the pyramid was better for the short than the long; it was better for the narrow than the wide; and it was altogether unsuitable for such as who answered to both those descriptions. On the balance, I dismissed the interior of the pyramid as being better for the dead than for the living

The pyramids sit on the edge of the Giza plateau, and behind them, that is to say to the west of them, the land flattens to a gentle slope. I rounded the great pyramid and walked around the site. I enjoyed the unusual feeling of being very very small, the more familiar feeling of being steeped in history, and, crucially, the comfortable feeling of being in the shadow of each and every one of the pyramids, the sun now performing at the top of its game.

While there must by necessity have been at least one British archaeologist who had contemplated moving a pyramid back to England, it was easy to see why he had settled on robbing Egypt of all its movable property instead.

The smaller pyramids were called the Queens pyramids, implying that while woman may well have had her rights, they were nonetheless relative to that of man proper, whose rights were ‘righter’ still.

On the southern fringe of the site, a valley in the sand is lined by a tall dune that provides an excellent vantage point for looking back at the pyramids and it was here that I now headed to see if I could put my camera to work. That done, I was satisfied that I had seen the pyramids and resolved to brave the assaulting forces of market economy again, in retreating to my hotel.

Evening lights

I knew but little of history, but almost everything there was to know about about James Bond. For that reason, I knew that the Pyramids were not only a diurnal attraction but also a nocturnal one.

Jaws had ventured in here during a nighttime spectacle on the heels of some sinister-looking, double-dealing little Egyptian, and had emerged alone, wiping his mouth on his sleeve for theatrical effect.

My research had indicated that at least part of this spectacle took place every night; a sound and light show using the pyramids themselves as canvas for projection.

My hotel, which I shall not name lest I be accused of advertising, possessed a roof terrace, and it was from that, firmly seated on a plastic chair that despaired under my weight, that I planned to take in that nights’ spectacular light show.

I had, by this time, reconciled myself to most of the hotel’s many eccentricities, one of which was that while the hotel itself was short of nearly every imaginable comfort and amenity, the staff was all eager to set off on errands to procure stuff from the neighborhood — in exchange for a modest overhead. I had a young man in the hotels service procure me a water pipe, something that he reappeared with so quickly that I was outright startled.

As I puffed on my water pipe, cherishing its gurgling response, the show began with a great crackle from a hidden loudspeaker, followed by a voice of godlike resonance and portentous slowness. It narrated, in a tone of profound and unshakable certainty, the history of the pharaohs, while colored lights played across the stone faces of the pyramids.

The Sphinx was bathed in a lurid purple, then an anxious green, while the voice boomed on about cosmic alignments and eternal legacies. It was, in its way, magnificent. While I sat there puffing smoke, I thought that the ancients, for all their obsession with the afterlife, could never have imagined that their final resting places would one day serve as a backdrop for such a garish and vulgar display.

Still, the pyramids, having endured millennia of plunder, as well as several conquests, would doubtless endure this too – I took a final, meditative pull on my water pipe, and concluded that my further thoughts, while many, did not add anything of value to the scene in front of me.

This text was written following a trip to Cairo in January 2019, only to be laid to rest for seven long years, before being rediscovered in my extensive collection of drafts.

Mitt møte med landbruket sine realitetar kom fyrst som dreng i Knute, noko som snart vart smerteleg klårt for både meg sjølv og gardbrukar Knut K. Fitje. Same kor godt eg tykkjer om meg sjølv er det vanskeleg å sjå at motivasjonen hans for å hyre meg dei påfølgjande åra kan ha kvilt på agronomiske vurderingar.

Snarare dreia det seg nok om at Knut K., til liks med engleskaren i Juleevangeliet næra eit ynskje om fred på jorda. Å vere dreng i Knute kravde nemleg tett og jamleg omgang med farbror til brukaren, Gunnar K. Fitje; ein mann med ei rekkje klåre og endelege syn som han delte generøst or, både når dei var etterspurde og elles. Dette hadde ført til ein del relativt korte karrierar for tidlegare drengar.

Til skilnad frå eit utplukk av forgjengarane mine, hadde eg lukkast med å føre ein fredeleg sameksistens både med styresmaktene og den andre faksjonen på garden.

Gunnar K. Fitje var om lag 85 år gamal på denne tida og kunne såleis med rettferd gjere krav på ein viss senioritet. Han svarte til fleire variantar av namnet sitt der dei vanlegaste i daglegtale var Knute-Gunnjen, Gunnjen eller han Gunnja. Eg heldt meg vesentleg til det siste.

Knut K. kunne gjennom blodsband tillate seg eit breiare repertoir, og på dagar då han Gunnja uttrykte syn som ikkje var foreinlege med småbruket og/eller samfunnet sine interesser, vart han frå tid til tid referert til som ‘Ayatollahen’ eller ‘mannen med ljåen’.

Det er forbausande kor mykje av det han Gunnja fortalde, formante og forkynte eg har hatt nytte av seinare i livet. Han var ein uvanleg kunnskapsrik og reflektert mann. Han ville likevel ikkje ha vore eit naturleg val, om ein skulle finne nokon til å de-eskalere ein konflikt.

Også Knut K. var ei rik kjelde til kunnskap. Men, på det tidspunktet denne forteljinga vart nedskriven, gjekk han framleis ikring i vegane – og det har aldri vore god skikk å snakke for fint om dei levande i Mardal Krins. Såleis kviler ikkje denne forteljinga på det punktet.

Det var ikkje mine eigne kvalitetar som gjorde til at eg og han Gunnja kom overeins. Dette hadde med arv og genetikk å gjere – nærare bestemt at eg var nedætta frå Anders P Fitje, ein samfunnsrefsar frå grannegarden som var støypt i mykje same skeia som han Gunnja.

Ingen av desse karane såg eigentleg at Nye Testamentet tilførte noko som ikkje allereie var handtert godt nok i Mosebøkene. Og om dei ikkje alltid var samde om verken kva som var problemet eller løysinga så fann dei båe stor glede i å påpeike at noko var gale.

Eg var også nedætta frå Asgjerd Bergheim som hadde drive med pelsdyr. Medan pelsdyroppdrett i dag er eit kapittel av norsk landbrukshistorie som samfunnet freistar å leggje lok på, var det ikkje alltid slik. Etter han Gunnja sitt syn var dette eit virke som skilde alminnelege folk frå skikkelege folk.

Til sist var eg son til Rasmus Bergheim, ein langtransportsjåfør som jamleg—til skilnad frå han Gunnja—kryssa kommunegrensa. Reising var ikkje så vanleg den gong som no; ein trengde ikkje ri baklengs gjennom Gobiørkenen på ein ikkje-binær kamel for å for å vekkje merksemd. Ein tur til austlandet kvar veke var nok til å hauste inntrykk frå ei verd som var mindre.

Knut K., eller ‘Knutta’, som han Gunnja kalla han, hadde uvanleg sterke gåver for diplomati. Såleis var det for det meste ei harmonisk oppleving å vere dreng i Knute, sjølv om ein aldri var langt unna minst ein sterk meiningsfront.

Han Gunnja var millionær etter den definisjonen vi nytta i Mardal Krins. Dels av di han hadde gjort det stort innan minkavl kring midten av førre århundredet, dels av di han hadde eitt uvanleg lågt forbruk.

Vadmålsbuksa hans var like god i Juli som i Januar – og lagerfrakken av blå beavernylon gjorde same nytten til kvardag som til fest. Båe gjorde same nytten på slutten av 80-talet som dei hadde gjort på byrjinga av 60-talet.

Medan Knut K. elles i grannsemda var rekna som ein heidersmann; ein av dei som i størst grad levde i tråd med intensjonane til Eidsvollsmennene, såg han Gunnja brorson sin som ein farleg radikalar. Ein som gjennom ukritisk modernisering var ute etter å velte den etablerte orden.

Medan han Gunnja svor til ein stuttorv han hadde ervt etter far sin, hadde Knut K. sett over styr femsifra pengebeløp på traktorar, forhaustar, tilhengarar, motorslåmaskiner og andre rekasjonære og subversive gardsreiskapar.

I ein svak augneblink, på 70-talet, hadde jamvel han Gunnja sjølv trødd inn i den industrielle alderen og kjøpt ein gardsreiskap. Dette var etter hans syn den einaste fleirfunksjonsmaskina nokon gardbrukar nokon gong ville kome til å trenge. Det var ein tohjuling med så mange tilkoplingsmoglegheiter, bruksområde og ekstrautstyr at det i dei fleste tilfella var snøggare å gjere kva det no enn var ein hadde trong for å gjere utan.

Desse fandenivoldske reiskapane til ‘Knutta’ kom likevel ikkje til overalt – såleis var det framleis ei nisje att for stuttorven. Knut K. visste at om freden skulle rå, ville det vere naudsynt fyrst å ta siloslåtten maskinelt på ei veke—for deretter å nytte tre veker på ljåslått og hesjing.

Han Gunnja mistenkte nok at brorsonen kunne ha rett i trongen for litt modernisering, men sidan den Luthersk-protestantiske kyrkja ikkje tilbaud nokon skriftestol var dette naturlegvis noko han aldri ville vedgå. Stort sett let han likevel missnøyen sin passere med litt lågmælt retorikk. Det vanlegaste var variantar over:

– ‘Hsss hss hss hs – tøske…’

Eller

– ‘Hsss hss hss hs – eg ville ikkje gjort di heilt so om eg hadde fått styrt…’

Han kombinerte desse små refleksjonane med å sjå på oss med eit blikk som sa at om vi alle måtte vere like innfor Gud, så var det annerleis med han Gunnja. Han kunne sjå våre lytar og manglar for det dei var—talrike og grove.

Dei ni boda

På eitt område var autoriteten hans absolutt, urokkeleg, uttømande, og kompromisslaus. Dette dreia seg om bryning av ljå.

Ein kvar som har freista å slå med ljå veit at dette er ein god del lettare om kniven er skarp. Folk som ikkje er kjende med dei ulike skulane av vanlære innan bryning, trur kanskje at det å skjerpe ein ljå er ei triviell oppgåve.

Det er det ikkje.

Sjølv om eg ikkje kan rekne meg mellom dei ortodokst rettbrynande, kjenner eg meg etter fjorten høy- og hoslåttar med intensiv instruksjon frå han Gunnja, kompetent til å rådgje på feltet. Som den konsulenten eg er, har eg nedteikna læra etter han Gunnja som ein ni-stegsmetodikk:

1. Skaff deg ei brok som er vid i livet. Svart eller gråsvart vadmål er best – men andre tjukke ullstoff kan gjere nytten.
2. Skaff deg bukseselar; bukselinningen lyt vere laus, eit belte vil vere i vegen.
3. Bruk stuttorven etter far din—eller helst bestefar din. Om slekta di ikkje har vore framsynt nok til å nedarve ein stuttorv—så finn deg ein stuttorv etter nokon andre sin far eller bestefar. Knivane som vert smidde ‘i dag’ er laga av dårleg stål og er for harde til at dei let seg skjerpe.
4. Hald orvet i 45 graders vinkel og skuv det innom bukselinningen langsmed høgre hofta til det stansar i buksebaken.
5. Hald kniven i brysthøgde med spissen vendt opp og mot deg. Stø baksida av kniven med venstre handa medan du held brynet i den høgre.
6. Brynet bør vere etter far din (sjå punkt 3)
7. Legg brynet flatt mot kniven og skrå det forsiktig slik at det dannar ein 15 graders vinkel til kniven. Det treng slett ikkje vere nøyaktig, både 14 og 16 grader er akseptabelt— større avvik vil derimot vere ei skam for deg sjølv og ætta du let etter deg.
8. Du skal til ei kvar tid bryne på tvers av egga i 90-graders vinkel til kniven — du må ikkje føre brynet langsetter egga.
9. Om du skulle kjenne trong for å væte brynet, la være. Om brynet skal vere vått av noko, skal det vere av blod som følgje av misslukka men velmeinte forsøk på å gjennomføre stega 1-8

I ein open men stille protest mot ‘ayatollahen’, spytta Knut K. samvitsfult på brynet før han drog det fram og attende langs egga. Eg hadde gjort det same i hans stad. Eg trur ljåen hans vart skarp den også.

Av omsyn til maktbalansen såg eg meg likevel nøydd til å følgje metodikken til han Gunnja. Det skal seiast, til hans forsvar, og ære, at ei skarpare egg enn ein kunne finne på stuttorven hans, har ikkje funnest i verda korkje før eller sidan.

Det same kan ikkje seiast om min stuttorv.

Det heiter å slå med ljå, sjølv om målet snarare er å skjære. I mitt tilfelle var feilnemninga svært så passande. Eg slo så mold og grasrøter dreiv ikring meg. Eg slo så det gneistra i rydningsrøysene. Eg slo så eg raudna i andletet. Eg slo så det hadde vore nett det same kva eg hadde slege og kva eg hadde slege med. Av skulle det – og av kom det.

Han Gunnja såg gjennom fingrane med dette, han var av den oppfatning at det var viktigare å bryne rett enn at kniven vart skarp—og han sette pris på det vonlause strevet mitt med å etterleve hans ideal.

I alle fall hende det at han såg på meg og sa – ‘Hsss hss hss hs‘ utan å skøyte på nokon av dei vanlegare nytta adjektiva sine. Ein gong trur eg til og med at han smilte medan eg brynte — men det kan ha vore heten.

Etterord, Knut K. Fitje til minne

I vår gjekk Knut K. Fitje bort.

Eg minnast han som ein mann med ei bugnande bassrøyst og ein velbrukt bunad; ein som hadde eit større djupn, ein breiare kunnskap og meir mangfaldige interesser enn eg kunne ha førestilt meg – og ein som eg hadde stor glede av å vere saman med og lærte uendeleg mykje frå.

Det er steinar lange ræser som i hugen min for alltid vil kalle fram minna etter min barndoms granne, mangeårige arbeidsgjevar — og frende.

Kvil i fred Knut.

Hermetisk cheeseburger frå tyske Trekking-Mahlzeiten: eit av dei mest uforståelege produkta som nokon sinne har blitt lansert på den opne marknaden. Eg mottok to eksemplar frå mine utmerkte kollegaer Per, Frode og Richard i går kveld!

Det er 11. desember og eg har jebussdag att…

Den 34 i rekkja. I følgje Statistisk Sentralbyrå sin tabell “Forventet gjennomsnittlig levealder, gitt at en viss alder er oppnådd” kan eg sjå fram til ytterlegare 42.9 år i landet – ettersom eg har skrapa meg forbi 30.

I Microsoft Project-terminologi skulle dette tilseie at eg er 45% og – at eg om eg held framdrifta – skal vere ferdig til deadline i oktober 2051.

Men det er over 15 000 dagar til enno.

Tenk etter, kor mykje skal ikkje ha gått gale før det kjem pansra køyrety med negative grunnhaldningar og fiendtleg innstilling til Luster? Eller Gloppen for den slags skuld.

Eg seier ikkje at Heimevernet er utan funksjon. På mange måtar er det ein hendige ting å ha om ein må ut og leite etter villfarne bærplukkarar eller om det krevst folk til å lempe sandsekkar eller sløkkje skogbrann. Og om nokon treng ein lett motvilljug dugnadsgjeng til eit idrettsarrangement er Heimevernet staden å gå. Men då må ein også øve på dette.

Om sjølvaste fienden står i ferjekø på Lote ein dag – og den norske Hæren har kasta inn handduken – er det vel lita von om at Nordstrandske løytnantar eller andre bygdekrigarar vil ha nokon avgjerande innverknad på utfallet.

Skulle eg prøve å ta til motmæle ville eg i alle fall ikkje ty til våpen. Eg ville ha teke fram ein sjudukar, knappa den i hop og synt fienden korleis vi bur i Heimevernet. Så ville eg ha falle kontrollert til høgre og ropa “Hjelp jeg faller” på mitt beste riksmål – og håpt på medkjensle.

I mellomtida søv eg godt om natta i vissa om at ikkje så godt som ei panservogn vil kunne ta gjennom Hafslo utan å bli sprengd i lufta av ein elitestyrke beståande av mellom anna kollega Idar, som kvar haust ligg oppe i skogbrynet med skarp ammunisjon og øver på nett dette.

Det kjennest trygt – trur eg.

Ungkar i solnedgong: ung arbeidsinnvandrar tek seg heim frå arbeid ved soleglad nær Al Raha Gardens ein oktoberdag i 2008.

Det er ikkje lett å vere ungkar i dei Sameinte Arabiske Emirata. Ungkarar er noko skikkeleg svineri. Skal ein tru avisene, og det SKAL ein vel – i eitt land med aktiv pressesensur – er ungkarar skitne, illeluktande svinepelsar med tvilsamt oppsyn og ureine tankar. Mange av dei er jamvel Hinduistar som trur på gudar som ikkje er heimla i boka.

For å bøte på ungkarsplagene har myndigheitene gjort ei rekkje kløktige grep:

• Offentlege strender er delte i to delar; ein for “ladies and families” og ei for “others”. Det siste tyder for alle praktiske føremål ungkarar.
• Eit snedig stykke vitskapeleg arbeid har avslørt at inntektsnivå er proporsjonalt med moral hjå ungkarar. Såleis er det innført ei “badeavgift” på 10 dirham (15-20 norske kroner) for å sleppe inn på stranda. Dette virkar også til å ha løyst problemet med alle dei farga ungkarane utan å måtte setje opp eit “whites only” skilt – det ville nemleg lett ha blitt oppfatta som rasistisk.
• Leilegheiter og villaer er berre for familiar. Ungkarar skal ikkje rote seg borti familiar – det er ikkje bra. Ungkarar skal ideelt sett bu i arbeidarleiarar i forstadane eller helst ute i ørkenen. Med unnatak av at det her er vatn i dusjen er det lite som skil desse frå konsentrasjonsleiarane som var så populære i Europa midt i det 20. århundret.
• Restaurantar er delte inn i to soner. Ei for ungkarar og ei for familiar. Sistnemnde har betre stolar, klimaanlegg og service – og er som regel skjerma for innsyn frå – og ikkje minst utsyn til – ungkarane utanfor.
• Mange hotell nektar å ta imot bookingar frå ungkarar i helgane. Helgane er reserverte for familiar. Dette er også ein fiffig måte å totalforby ungkarar på – ettersom ungkarane berre har fri i helgane – i veka arbeider dei.

Men rett skal vere rett: om ei kvinne i vannvare skulle forville seg inn på ei offentleg strand i Abu Dhabi vil ho umiddelbart bli gjenstand for meir merksemd enn ho nokonsinne kunne ha ynskt seg. Store mengder med ungkarar vil flokke seg kring ho på det dei sjølve opplever som ein diskret måte, det vil seie; akkurat så langt frå at dei ikkje kastar skugge på henne.

Såleis kan det vel vere grunnlag for å seie at dette med dei ureine tankane til ungkarane kanskje er rett. Det er no det heime – så kvifor ikkje her…

– “Beklager, du sitter for langt bak i flyet til at jeg kan gi deg nødutgang”, sa karen bak skranken.

– “Hæ…”, sa eg undrande – “koreleis då”?

– “Nødutgangen er i Economy Flex ser du, da måtte du ha kjøpt en bedre billett”, sa han med eit smil som han openbart hadde venta lenge på å få avlevere.

– “Det stod ikkje noko om at dette var ein spesielt dårleg billett då eg kjøpte den på nettet”, svara eg. “Det einaste som stod var at den ikkje var ombookbar”.

– “Beklager, men det hjelper ikke”, sa han på ein måte som gjorde det heilt klart at dette var noko i alle fall han ikkje tykte var beklageleg.

Harm som eg var tenkte eg å lese opp nokre IATA-reglar for han: “Du er klar over at flyet ikkje har lov til å ta av med mindre alle passasjerane er i stand til å sitje i krasjlandingsstilling?”, spurde eg sarkastisk.

– “Alle kan det ser du”, sa han og smilte.

Eg beit i meg resten av orda – dersom eg hadde gått vidare og prova poenget mitt hadde eg berre blitt sett att i Oslo. Sete ved nødutgangen hadde eg i alle fall ikkje fått.

Den interessante lærdomen frå denne morgontimen på Gardermoen var følgjande: nødutgangen er ikkje noko som er installert på flyet for å gjere passasjerar i stand til å ta seg ut av flyet på alternativ måte i tilfelle ei ulukke skulle inntreffe. Nødutgongen er noko som er installert for at passasjerar i Economy Plus skal kunne få strekkje på føtene sine.

…

Om eg hadde trykt meg ned i ein koffert og sjekka meg sjølv inn som bagasje ville eg ha fått den plassen eg trengde; når eg sjekkar inn som passasjer får eg eit sete som er laga for akkurat å kunne romme ein person av 175 cm lengde som veg 75 kg og følgjeleg kan sitje på tvers eller i Lotus-stilling om situasjonen skulle krevje dette.

Ja, ja… Ein ny dag i mi eiga vesle luftfartshistorie.

Av årsaker som vart tydelege for oss denne dagen har spretterten sin plass i nyare norsk jakthistorie ikkje vore spesielt stor. Dei viktigaste problema med spretterten som jaktvåpen var at skytset sjeldan nådde fram til fuglen, og dei gongane skytset nådde fram, resulterte det ikkje i anna enn at fjørne til fuglen kom litt i ugreie.

Det virka ikkje som måsen i Fitjefjæra tok Håvarden og meg alvorleg som jegarar, men etterkvart må dei ha opplevd oss som irriterande; i alle fall drog dei sin kos etter ein time eller så med intensiv men resultatlaus jakt.

Håvarden var – og er framleis – ein mann av handling. Han kunne difor ikkje stå og sjå på at planen vår fall i grus. Etter eitt kort rådslag vart det fastsett at vi skulle lage bål fyrst og skyte “middag” etterpå. På den måten ville vi i alle fall ha bålet.

Det var ein overmåte tørr dag og det var lenge sidan det hadde regna – såleis var det ikkje vanskeleg å finne eigna bålmateriale. Bål var enkelt; bål var noko vi kunne – og om jakta hadde gått dårleg fungerte bålet over all forventning. I løpet av nokre få minutt hadde vi eit velvakse bål mellom oss, og berre minutt etter det igjen; ein grasbrann som var fulstendig ute av kontroll.

Den einaste reiskapen vi hadde for å avbøte situasjonen var ei tom colaflaske. Vi mistenkte at dette kanskje ikkje ville vere nok, noko som vart stadfesta i det to hektar tørt bringebærris tok fyr med ein sprakande lyd.

No når det var klart at vi ikkje kunne gjere noko for å avbøte situasjonen vart den neste oppgåva å finne nokon som kunne ta skulda for udåden. Så vidt oss vitande var det ingen som hadde sett oss, såleis hadde vi eitt breitt utval av moglegheiter når vi skulle koke ihop ei truverdig historie.

Vi hadde høyrt mykje om plagene som følgjer med det å vere røykjar og tenkte at ei plage frå eller til knapt kunne gjere nokon skilnad. Såleis bestemte vi oss for at vi hadde sett nokre røykjarar nede ved Løken – vi hadde jamvel sett at dei kasta frå seg sneipar. I ettertida sitt skarpe ljos kan ein kanskje seie at dette var ein litt vel lageleg observasjon – men der og då verka den rimeleg og naudsynt for å underbyggje vår eiga uskuld.

Flammane hadde no teke retning for feriehuset på Granden og vi byrja å ane at dette slett ikkje trengde bli så bra. Vi sykla det beste vi vann opp i Huusatunet, der vi ringde frenetisk på døra utan at nokon kom ut. Ironisk nok var Hermoden framme i Fitjedalen og brende bråte denne dagen.

Samvitet var betre no som vi hadde freista å melde ifrå om røykjarane. Vi hadde trass alt gjort vårt. Likevel gnog det oss litt at dette huset nede på Granden kunne kome til å gå opp i røyk. Vi hasta difor opp i Gunnja der vi fortalde Inger, mor til Håvard, om røykjarane vi hadde sett og kva som var i ferd med å skje nede ved Løkabrua. For å vere trygge på ikkje å kome i eit uheldig lys gav vi kanskje ikkje eit heilt fullstendig bilete av situasjonen. Når Inger spurde om det var Hermoden som dreiv kontrollert avsviing av marka svara vi at vi ikkje trudde det – men at vi naturlegvis ikkje kunne utelukke noko.

Inger var tydeleg stolt av den ærlege sonen sin og kameraten hans som gjorde seg slik umake for å hjelpe grannen sin. Såleis diska ho opp med eple og brus som vi inntok sitjande på haugen innom Gunnjastova. På dette tidspunktet hadde vi mest overtydd kvarandre om at vi sjølve ikkje hadde noko rolle i brannen, og at dette fullt og heilt skuldast dei aktlause røykjarane og dei helselause sneipane deira.

Vendepunktet kom litt seinare på kvelden då far til Håvard, Rune, kom heim frå kontoret. Han hadde sykla denne dagen, og der han ved avreise hadde sett to velkjende karar i arbeid med å sanke saman tørrved, var no heile den tilliggande innmarka avsvidd. Ingen hus hadde imidlertid gått med.

I nærmøte med eit autoritært augevitne vart det vanskelegare for Håvarden å underbyggje historia om røykjarane. Etter ei tid gav han etter for presset og tilstod alt. Eg var på dette tidspunktet reist heimatt, men på grunn av vidunderet med moderne telekommunikasjon vart eg allereie same kvelden innhenta av sanninga.

– Eg er skuffa over deg, sa mor Asgjerd, med eit fordømmande tonefall i røysta.

– Øøøøh…, sa eg unnskyldande.

– Du har loge for meg, sa mor Asgjerd, med gråt i halsen.

– Øøøøh-øh…, sa eg angrande.

– Du – du – du, sa mor Asgjerd, men kunne ikkje kome på noko meir å seie.

– Øøøøh-øh-øh, sa eg samtykkjande, og så gjekk ho sin veg.

Pendelen hadde svinga; på kjøkkengolvet, der den gode grannen som hadde meldt ifrå om dei aktlause røykjarande hadde stege berre minuttar tidlegare, stod det no ein molefonken brannstiftar.

Kva: Biltur langs Costa del Sol frå Gibraltar til Barcelona

Kvar: Malaga – La Linea de la Concepcion/Gibraltar; Gibraltar – Malaga – Ronda – Antequera; Antequera – Granada; Granada – Catral; Catral – Peñiscola; Peñiscola – Montserrat; Montserrat – Barcelona. Omlag 1400 km

Når : Ni dagar (7-15. Juni 2008)

Å lande i Malaga

Malaga er midt i kjernen av det norske emigrantmiljøet på solkysten og vi hadde såleis ikkje noko anna føre enn å føreta ei flylanding og kome oss derifrå så fort som mogleg. Dette skulle syne seg å vere ei noko meir tidkrevjande affære enn vi hadde sett føre oss, for sjølv om flyturen gjekk rimeleg bra – trass kriminell plassmangel – tok det eitt hav av tid å kome seg ut av flyplassen.

Vi landa på husmannsterminalen samstundes som to-tre andre fly frå Noreg. Minst eitt av desse flya var fullsett med kvinnfolk tidleg i 40-åra med hysterisk lått, klorbleika hår og ein heilt bestemt usunn hudfarge som må tilskrivast anten mikrobølgjeovn eller overdriven solariumbruk. Medan vi venta på koffertane våre, som umogleg kan ha reist med same fly som oss, var vi nøydde til å høyre på desse kvinnene – noko som sette oss i eit dårleg sinnelag.

Etter å ha fått samla vårt jordiske gods og pressa oss gjennom tollen byrja ein ny kø. Det synte seg at alle som leigde bil i Malaga gjorde dette gjennom AVIS. AVIS var ikkje budd på dette enno dette er det einaste AVIS gjer.

Karen som sat i skranken samla inn meir informasjon om meg enn det mor mi kunne ha gjeve han – før han iverksette same prosess for Harald og Øyvind med eit tungt og høyrbart sukk. Ikkje uventa fekk vi utlevert ein Renault Megane i staden for den Peugeot 307-en vi hadde tinga.

La Linea de la Concepción

Før avreise hadde vi diskutert kor mykje tid vi kom til å bruke på å ta oss frå Malaga til La Linea de la Concepción, den spanske grensebyen til Gibraltar. Estimata våre varierte mellom 1 1/2 og 3 timar og det var med stor lukke vi kunne konstantere at dei mest optimistiske for ein gongs skuld hadde hatt rett.

Vegen langs kysten var svært god og ein kunne halde ein jamn fart på omlag 130 km/t mesteparten av tida. Spanjolane er like glade – om ikkje gladare – i bomvegar enn det vi Nordmenn er. For kvar 50 km var det minst ein vegbom – dette var den einaste hindringa vi møtte.

Hotellet vårt i La Linea de la Concepción låg på austsida av byen ved stranda – like innunder Gibraltarklippa som tårna høgt over sjøen på den andre sida av grensa. Hotellet kan best skildrast med følgjande uttrykk frå Gloppen: “so, so”.

Gibraltar

Av ei eller anna årsak har eg alltid hatt lyst til å vitje Gibraltar. Når vi spurde oss føre på Thorntree-forumet til Lonely Planet var det imidlertid ikkje mange lovord denne Britiske utposten hausta. Nokre meinte at dette var ein stad det var verd å bruke mykje pengar for å sleppe å vitje – andre at ein til naud kunne nytte ein time her – men ingen kunne sjå noko som helst slag vit i å køyre ein og ein halv time vestover frå Malaga berre for å ha planta skosålane på denne vesle flekken av Storbritannia.

Skikkelege Glopparar let seg imidlertid ikkje halde nede av råd frå urbanistiske og ubrukelege nettsurfarar av engelskspråkleg herkomst. Neste dag rusla vi difor over grensa og inn i Gibraltar.

Ikkje før hadde tåspissane våre entra britisk jord før ein kar med namn Peter Victory hadde introdusert seg og overtala oss til å la han gje oss ei “all-inclusive” guiding i Gibraltar. Dette synte seg å vere eit heldig val ettersom vi denne dagen var på “power sightseeing” og sette effektivitet over kvalitet når det galdt opplevingar!

Det fyrste som slo meg ved Gibraltar var at langs grensa til Spania låg det ein flyplass med ei rullebane like lang/brei som heile landet. Såleis måtte vitjarar til Gibraltar krysse denne for å ta seg inn i byen. Dette vart ordna gjennom trafikklysregulering av ferdsla. På grønt lys kunne bilistar og fotgjengarar krysse – på raudt kunne flya lande.

Eg fann tre ting til som var verd å merkje seg ved Gibraltar:

• Sjølve klippa utgjorde eit klimatisk skille mellom Atlanterhavet og Middelhavet – dei to luftsystema gjorde til at det på den eine sida av klippa var klårver medan det på den andre var tjukk skodde.
• Ein hurv med apar hadde tilhald på klippa og virka til å trivast overmåte godt. Dei hadde lært seg kva framferd som skulle til for å sjarmere turistar – Norske også!
• Byen var utruleg rufsete og nedsliten.

Ronda

Øyvind hadde gjort ein heil del heimelekse og opplyste tidleg på turen at han kunn hadde få krav til denne reisa men at eitt av dei var at han måtte innom Ronda når vi likevel var i traktene. Dette skulle vere ein overmåte fin stad sa han. Lett motvilljuge la vi difor vegen opp i fjellet nord om Marbella i retning av denne småbyen som guideboka vår sa så lite om.

Både Øyvind og eg hadde utstyrt oss med navigasjonssystem på mobiltelefonane våre i forkant av denne turen. Båe var så oppsette på å få bruke desse at vi likesågodt programmerte inn rutene på båe system samstundes. Det eine systemet rapporterte om kryss og avkøyrsler på 500 meters avstand – det andre på 800 – og båe repeterte åtvaringane eit utal gonger. Dette byrja å gå Harald alvorleg på nervane allereie andre dagen.

Ronda var definitivt besøket verd. Det er ein koseleg liten by som ligg på eitt høgdedrag som er gjennomskore av eitt djupt gjel. Byen ligg på båe sider av gjelet og er bunden saman av ei imponerande bru. Dette er ein stad det fint går an å kome attende til.

Antequera og El Torcal

Neste stopp på ruta var byen Antequera som også var eitt av dei ufråvikelege krava til Øyvind. Staden var om mogleg litt søvnig – men den låg fint til på nordsida av El Torcal-fjella og var såleis eit utmerkt utgongspunkt for å utforske desse.

I Antequera fekk Øyvind seg den største biffen som nokonsinne har vore kommersielt omsett i Spania. Til alt uhell for Øyvind og hell for oss som hadde bestilt andre ting var kjøtstykket dårleg steikt og svært så feittrikt. Uff.

El Torcal var ei ganske så annerleis og langt betre oppleving enn proteininntaket nede i byen. Fjellformasjonane i El Torcal var svært spesielle og dei merkte turløypene forbausande tilfredstillande sjølv for kravstore naturbrukarar som Harald og meg sjølv.

Granada og Alhambra

Vegen gjekk no vidare til Granada – her var det eg som hadde nedsett ufråvikelege krav om at Alhambra skulle vitjast.

Med unnatak av parkeringshusa, som må ha vore designa av nokon som eig eit forsikringsselskap, er Granada ein svært triveleg by. Dette er den einaste regionen i Spania der dei framleis serverar tapas gratis til drikkande gjester – noko vi visste å setje pris på. Det vil seie, i alle fall visste Øyvind og eg å setje pris på det. Harald var oppteken av den treningshemmande effekten alkohol hadde på han og var noko meir forsiktig i inntaket av både øl og tapas. Til tider stakk han seg imidlertid vekk for å ete kake på ymse konditori langs ruta.

Personleg er eg svak for milkshaken til McDonalds. Denne var imidlertid til min store frustrasjon ikkje å oppdrive nokon stad langs Costa del Sol.

Alhambra (som bety “den raude”) er eit svært slotts-, festnings- og parkanlegg søraust i Granada. Alhambra er eitt av dei best bevarte eksempla på Islamsk arkitektur i Spania. Det brukte å vere residensen til dei Muslimske herskarane i Al-Andalus (Andalusia). Seinare vart Alhambra benytta som keisarleg residens av Charles V som mellom anna førte opp eit palass der.

For å kome inn i Alhambra må ein anten stille seg i kø lenge før åpningstid – eller ein må booke billettar på Internett
. Av ulike årsaker gjorde vi båe deler – utan å angre. Ein spasertur kringom Alhambra er ein utmerkt måte å starte dagen på og gjev eit utal gode motiv for den som likar å fotografere.

Catral, Vega Baja del Segura

Vegen vidare baud på færre ufråvikelege krav frå turdeltakarane si side. Vi planla ein litt lengre bilkøyringsetappe som skulle ta oss frå Granada til ein kystby litt nord om Alicante – ein stad med det noko uheldige namnet Peniscola. På vegen måtte vi imidlertid overnatte ein eller annan stad. Valet fall på byen Catral som låg i eitt dalføre omlag 50 km frå kysten nord-vest om Alicante.

I Catral låg det eitt hotell der dei ikkje virka til å vere så alt for vane med gjester. Det hadde store, fine rom, låg fredeleg til litt utanfor sentrum og hadde – på papiret – ei mengde fasilitetar som mellom anna eit dampbad, to symjebasseng, ein bar og to restaurantar.

Når ein er på ferie i Spania må ein symje kvar dag – såleis måtte det fyrste vi freista oss på verte symjebassenget tykte vi. Harald og eg tok difor beinvegen ut til bassenget. Etter å ha skvalpa kringom i bassenget ei stund – noko som ikkje var så alt for tidkrevjande ettersom bassenget var heller lite – byrja vi å ta nærare i augesyn alt det som låg og flaut i vatnet. Ein av framandlekamane kjende vi att som ei daud mus – korpå vi fann det mest formålstenleg å stige i land for å leggje ein vidare strategi.

Vi valde å rusle bort i sentrum for å ta byen i nærare ettersyn framfor å ete på hotellet der vi virka til å vere dei einaste gjestene. Catral kunne by på eit respektabelt antal etestader. Vi landa til slutt på ein restaurant som var driven av ei britisk dame – som også kunne fortelje oss at Catral og omlandet var tett busett av britar.

Ein liten sjekk på Wikipedia fortalde meg også at ordføraren i Catral var under etterforsking frå sentrale myndigheiter for å ha sett gjennom fingrane med ulovleg bygging i omlandet – og jamvel hadde vore med på å stimulere til dette. Mange av dei som var lurte til å byggje på irregulære tomtar var nettopp britar i eksil.

Peniscola

Montserrat

Barcelona

Om vi skulle verte tekne for å ha trengt oss inn på ulovleg grunn tenkte vi å seie at vi berre var dumme turistar, noko som knappast ville vere å lyge. Jebel Hafeet, Al Ain, UAE. (Foto: Mike Cheremshynskyi)

– “That will probably be a little difficult for you”, sa den spinkle, vesle indaren i det eg klatra over metallgjerdet som stengde vegen til den verkelege toppen av Jebel Hafeet, omlag 150 meter over parkeringsplassen der dei fleste seier seg nøgde. Han refererte både til sjølve prosessen med å ta seg over gjerdet og det faktum at motbakken framfor meg ikkje såg ut til å harmonere med det generøse magemålet eg la for dagen i den heller trange t-skjorta mi.

Mike og Tor Gunnar i fin driv på veg mot toppen av Jebel Hafeet

Vi var usikre på kva gjerdet betydde. På den eine sida kunne det ganske enkelt vere eit tiltak for å førebyggje sivile søksmål frå spesielt talentlause amerikanske turistar; på den andre sida kunne det naturlegvis også vere ein del av grensa mellom Oman og UAE. I siste tilfellet ville vi vere betydeleg dårlegare stillte enn i det fyrste om vi skulle bli “fakka”, men som etniske nordmenn (og ukrainarar) levna ikkje situasjonen oss noko reellt val: vi måtte til toppen.

Meg sjølv på toppen av Jebel Hafeet, med sine vel 1 100 moh det høgste punktet i Abu Dhabi. Tor Gunnar og Mike meinte det kunne vere lurt å ikkje gjere seg alt for synleg med tanke på at vi var på ulovleg område, slikt kunne imidlertid ikkje eg late meg stanse av. (Foto: Mike Cheremshynskyi)

Som sagt så gjort; etter å ha konstantert at det var fullt på det næraste etablissementet Juice & Refreshments sette vi oss ned hjå nabo og konkurrent Aman Refreshments.

Denne serveringsstaden vart etter det vi kunne sjå driven av – eller i alle fall betjent av – nokre unge jenter, og i det dei vart vare oss nådde stemninga nye høgder ute på kjøkenet. Dei fniste voldsomt, og frå tid til tid stakk eitt nytt hovud fram i døropningen for å sjå på oss; noko som utan unntak resulterte i meir fnising.

Vi vart oppvarta av ei ung jente som opna med å handhelse på oss, noko som sette oss båe ut av spel allereie før vi hadde fått bestilt. Eg undra om ho hadde kaffi, det hadde ho, og Tor Gunnar bestillte juice. Det varte og rakk før drykken kom på bordet, men det er mykje som er verre enn å sitje og slappe av på ein fortausrestaurant i Abu Dhabi, ein vinterkveld i 20 varmegrader.

Så kom jenta attende med juicen og kaffien.

Kaffikanna som vart sett framfor oss var ulik alle dei kaffikannene livet hadde bydd på så langt, og vi var svært usikre på korleis vi skulle angripe dette for ikkje å gjere det alt for tydeleg at dette var upløgd mark. Attmed kaffikanna stod det ein, to… øøøh… tre hjarteforma koppar. Etter å ha deponert denne anretninga på bordet, trakte jenta fram ein stol og sette seg ned hjå oss.

Ho gjorde ikkje noko teikn til å skjenke kaffi eller prate eller noko, ho berre sat der og smilte – og i skarp kontrast til nordmennene ho no hadde føre seg, var ho ikkje redd for å møte blikket deira. Pulsen min auka og svetten melde sin ankomst oppunder hårfestet. Slik åtferd var heilt utan presedens og ein rikhaldig flora av framandfrykt og fordomar, samla opp gjennom eit langt liv i relativ isolasjon, melde sin entre.

Etter å ha gjenvunne 5% av fatninga freista eg å spørje korleis vi skulle gå fram for å iføre oss kaffien på rett måte – korpå jenta gav meg beskjed om at dette var “etiopisk kaffi”. Det var eit anvendeleg svar som ho nytta også på dei fem neste spørsmåla eg stilte.

Til slutt valde Tor Gunnar å skjenke sjølv. Han skjenkte imidlertid ikkje i meir enn to av koppane – i frykt for at det å skjenke kaffi til ei ung etiopisk jente var jamgodt med eit ekteskapsløfte. Dette virka likevel ikkje til å ta luven frå borddama vår.

Etter at vi hadde fått i oss litt kaffi, og skrytt meir over kor velsmakande denne var enn det strengt take var grunnlag for, opna jenta for kommunikasjon. Engelsken hennar synte seg å vere langt betre enn dei innleiande rundane hadde indikert og ho tilkjennegav eit breitt register av kunnskap om både eitt og hitt. Etterkvart våga eg meg til å skjenke i den tredje koppen.

Jenta og familien hennar hadde kome over frå Etiopia for fem år sidan og dei dreiv no denne vesle kafeen i eitt lokale der nokre marokkanarar tidlegare hadde selt hamburgarar. Ein svær burgar pryda framleis skiltet over inngangsdøra sjølv om vareutvalet no var avgrensa til juice, kaffi og shisha (vasspiper). Det var så dyrt å skifte skilt at dei hadde valt å behalde både namnet og burgaren frå den tidlegare eigaren. Dette i skarp kontrast til Asplan Viak som med jamne mellomrom, og utan noko openbar årsak, skiftar logo og “grafisk profil”.

Var vi i ferd med å inngå eit giftarmål? Hadde jenta tapt eit veddemål ute på kjøkenet? Var ho ganske enkelt ei hyggjeleg jente som ville prate? Spørsmåla var mange, men i det enno ei jente ankom kafeen og avleverte eit faretruande breitt smil til Tor Gunnar fann vi at tida var inne for å bryte opp.

Med lovnader om å kome attende etter fyrst å ha lese meir om Etiopia på Internett gjekk vi attende til bilen så fort vi kunne utan at det skulle sjå mistenkjeleg ut.

…

I dag søkte eg som lova på Internett: Det synte seg (nok ein gong) at det var egoa våre som hadde spela oss eitt puss. Det vi hadde vore med på var ein tradisjonell etiopiske kaffiseremoni. Kaffi står i ei særstilling i Etiopia og vert innteken tre gonger dagleg: morgon, middag og kveld. Kaffimålet er ein viktig sosial institusjonen i landet og er bakteppet for informasjonsutveksling om stort og smått.

Kaffien skal tilvirkast av ei ung jente etter ein omstendeleg framgangsmåte. Vi skulle ha venta til ho skjenkte opp, vi skulle umiddelbart ha bydd ho kaffi, vi skulle ha lovprist kaffien vel og lenge – og det var eit grovt feilgrep å dra rett før tredje koppen. I følgje etiopiarane skal kaffi inntakast i tre rundar: “Abol”, “Tona” og “Baraka”. Gjennom å fullføre desse rundane skal ein oppnå velsigning og sjeleleg fred.

Det kan stemme godt. Før eg las denne artikkelen hadde eg nemleg ikkje mykje sjeleleg fred.